søndag 17. april 2011

Nordlys over Heggmotinden

Nordlys over Heggmotinden i februar, Sjunkhatten nasjonalpark i Nordland. Canon EOS 5D MarkII, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 4, 10 sek, ISO 800. Speil oppe, og forsinket utløsning på 2 sek i stedet for snorutløser. Stativ: Benro C-058 n6 (karbon) og kulehode Benro BH-0. Lukkerautomatikk, manuell ISO, raw-format.

I Nord-Norge har du muligheten til å bivåne nordlyset, Aurora borealis, der det flakker over nattsvart vinterhimmel. Styrken på nordlyset er helt avhengig av solaktiviteten. For det skyldes elektriske utladninger når små partikler fra sola, fra såkalte solvinder, treffer det magnetiske feltet rundt jorda.

Det meste av vinteren var solaktiviteten beskjeden. Det medførte også at nordlyset bare var synlig i perioder, og da oftest helt svakt. Faktisk var det mange ganger så svakt at det nesten ikke var mulig å oppdage.

Med digital fotografering kan du sjekket resultatet rett etter eksponeringen. Da jeg var innover mot Heggmotinden og Sjunkhatten nasjonalpark en sein kveld i februar, kunne jeg bare ane nordlyset som et svakt slør på himmelen, nesten mer som helt lette tåkeskyer. Vinden blåste kraftig fra øst, 10 minus og snøfokk til meteren over bakken i kulingkastene. Altså en hustrig fotoseanse.

Godt kledd satte jeg igang. Kameraet ble satt på stativet og stativbeina spriket mer enn normalt slik at oppsettet ikke skulle velte i vinden. Rask justering av brennvidden til maks vidvinkel, manuell innstilling av ISO-verdien til 800, full blenderåpning, altså blender 4, og lukkerautomatikk, på 5D'en kalt "AV".

Speilet vippet jeg opp like før eksponeringen, slik jeg alltid gjør ved lengre eksponeringstider. I stedet for snorutløser valgte jeg selvutløser med 2 sek forsinkelse. Når 5D'en er satt til å åpne speilet før eksponeringen, skjer dette automatisk når selvutløser benyttes. En veldig praktisk funksjon, og noe som gjør at snorutløseren i mange tilfeller godt kan bli liggende i fotosekken ved landskapsfotografering
.
I fullmånelyset bakfra ble eksponeringstiden 10 sekunder. Hver eksponering ble sjekket på LCD'en. Først da kunne jeg se nordlyset godt. Det er utrolig hvor mye nordlys som kan festes på sensoren mens øynene knapt aner noe oppe på himmelen.

Da jeg neste kveld satt ved datamaskinen hjemme og arbeidet med bildene, var gleden nesten like stor som under selve fotograferingen. Slik er det i den digitale tidsalderen, arbeidet med bildene på datamaskinen etterpå gjenskaper opplevelsene og tilfører det hele en ny dimensjon. Det er virkelig morsomt å arbeide med egne bilder.

Nordlyset var i utgangspunktet svakt, så fargen var derfor blass og lite spennende. Da dro jeg spaken for color saturation i raw-konverteren Canon DPP opp til 3. Slik ble nordlyset langt mer interessant, og den nattsvarte himmelen svakt opplyst av sola lange nede i nord et sted, ble mer blåaktig. Men nå ble også snøen blåaktig, og det ble litt for mye blått nattelys. Derfor justerte jeg "white balance adjustment" slik at snøen nesten ble hvit. Kunne fått snøen helt hvit ved å bruke pipetten, men jeg ville ha en aning blåskjær i snøen for å beholde nattestemningen.

søndag 10. april 2011

Tjelden på Mørkvedodden

 Tjelden er tilbake i Nord-Norge fra sitt vinteropphold i Vest-Europa. Den overvintrer spesielt på De Britiske Øyer og langs kysten vest i Tyskland og i Frankrike. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, 2X konverter (Extender EF 2X III), bl 8, 1/800 sek, ISO 2500. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Frihånd.

I dag vandret et par på næringssøk nede i tangbeltet på Mørkvedodden i Nordland fylke. Her vendte de tanget og lurte nebbet under løsrevet tare og storvokst grisetang på jakt etter små krepsdyr, som tanglopper, eller en og annen musling som uforvarende lå halvåpen. Jeg krøp nærmere fuglene nede i ei langsgående sprekk i svaberget. Da sprekken tok slutt, var det bare åpne berget ned mot fuglene. Jeg valgte å stanse slik at jeg ikke risikerte å skremme fuglene på flukt. Kameraet måtte jeg løfte såpass høyt opp for å få fri sikt at jeg måtte holde det på frihånd og ikke støtte det mot steinene foran meg. I lett regn og tunge skyer var det dårlig fotolys. Derfor valgte jeg auto-ISO som sikrer en eksponeringstid på linje med eller kortere enn brennvidden, altså kortere eksponeringstid enn 1/600 sek, slik at sjansen for skarpt frihåndsopptak ble tilstrekkelig stor.

I flere minutter gikk fuglene rolig nede i tangbeltet på matleting. Men så fant de nok ut at det var på tide med forflytning. Jeg tok noen korte serier på fuglene idet de fløy innover Saltenfjorden til nye matplasser. Som vanlig hadde jeg kameraet på serieopptak.

Tjelden tok etter hvert til vingene og fløy innover Saltenfjorden til nye matplasser. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, 2X konverter (Extender EF 2X III), bl 8, 1/800 sek, ISO 1000. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Frihånd.

onsdag 6. april 2011

Admiral med 600 mm

Normalt benytter jeg makroobjektiver når jeg skal fotografere insekter. Særlig benytter jeg Canon EF 100/2.8 L IS USM, og mer sjelden Sigma 150/2.8 EX DG Macro. Men det går også an å fotografere insekter med 600 mm "kanontele".
Admiral i Sjunkhatten nasjonalpark, Nordland fylke. Canon EOS 50D, EF 300/2.8 L IS USM + 2X konverter (Extender EF 2X II), 600 mm, bl 8, 1/1000 sek, ISO 640. Lukkerautomatikk og auto-ISO.

Et teleobjektiv på 600 mm, som Canon EF 600/4, har i utgangspunktet for dårlig nærgrense til at det kan nyttes til insektfotografering. Med en mellomring eller to vil nærgrensen bli betraktelig bedre. Men EF 300/2.8 har i utgangspunktet en nærgrense på 2.5 meter, og det er bra. Setter jeg en konverter mellom objektivet og kamerahuset, beholdes nærgrensen mens brennvidden øker. Resultatet i dette tilfellet er et objektiv med 600 mm brennvidde og 2,5 meter nærgrense, og største blenderåpning blir 5.6. Alstå 600/5.6 med IS (bildestabilisator) og 2,5 m nærgrense! Da er det plutselig blitt et brukbart makroobjektiv, i alle fall for såpass store insekter som sommerfugler.

EF 300/2.8 L IS USM er så skarptegnende at bruk av 1,4X eller 2X konverter fortsatt gir svært skarpe bilder. Men autofokusen har en tendens til å bli liggende litt for langt unna. Selv har jeg prøvd meg fram og funnet at mikrojusteringen i kamerahuset ved bruk av dette objektivet og 2X konverter må settes til -8. Da treffer fokusen godt. Den samme autofokus-justeringen må gjøres uansett hvilket kamera jeg bruker. Og både versjon II og versjon III av 2X-telekonverteren behøver samme mikrojustering. Brukes objektivet uten konvertere, er autofokusen på dette objektivet temmelig nøyaktig.

Admiral er en sommerfugl som nokså sjeldent observeres så langt nord som nord for Saltfjellet i Nordland fylke. Normalt opptrer den i Norge bare stort sett nord til Nord-Trøndelag. Interessant er det også at arten ikke tåler å overvintre i snø og kuldegrader, men trekker lenger sørover for å tilbringe vinteren. Sommerfuglen som jeg traff i mai i Sjunkhatten nasjonalpark, er altså en langveisfarende "trekk-sommerfugl"! Det er i tillegg en av de største sommerfuglene du kan treffe på i disse traktene.

Bildet av admiralen ble tatt på frihånd, for stativ eller annen støtte hadde jeg ikke tilgjengelig i øyeblikket. Og et stativ ville dessuten begrenset bevegeligheten mye, samtidig som det ville heftet min tilnærming og lett ville skapt vibrasjoner i bakken som kunne skremt sommerfuglen.

Selvsagt tok jeg en del bilder etter hvert som jeg nærmet meg admiralen. Og så valgte jeg ut de skarpeste av de tatt på korteste avstand, på datamaskinen i etterkant, og slettet alle de andre mindre vellykkede bildene.

I tillegg har et kamera som EOS 50D en oppløsning på 15 megapiksler, så her er det til en viss grad rom for å ta utsnitt av bildet. 

Nå er sommerfuglene snart tilbake i skog og fjell også i Nord-Norge. Våren er allerede kommet langt. Det er bare å glede seg til livet igjen syder i norsk natur.