Så kom himmelen i brann

Siste natta med klarvær og rimfrost ble avløst av forblåste skyer om morgenen. I stua hjemme i Hunstadmarka ble morgenteen inntatt i rødt lys fra himmelen gjennom vinduet. Vinden økte på, med skikkelige kast fra øst. Skyene ble slitt i biter eller skjøvet sammen, med frynsete og forrevne kanter - og så fort at det var godt synlig for det blotte øye. Lot avisen være avis, dramaet på himmelen var mye mer spennende.

Himmelen ble stadig rødere og mer fascinerende. Så var det akkurat som om hele prosessen var i ferd med å stoppe opp. Da tømte jeg teen i vasken og strøk på dør.

Inn i bilen med fotosekken og stativet, og meg selv hodestups etter. Satte kursen mot havkanten nede ved Saltenfjorden. Helt nede ved ei brygge i Valosen fikk jeg god sikt mot østhimmelen, samtidig som noen små holmer lå svarte og runde i det opprørte havet. Vinden tok så godt tak at stativbeina måtte sprikes skikkelig ut for å gi tilstrekkelig stabilitet.

Tok bildene med oppvippet speil, og med to sekunders forsinkelse. Denne funksjonen er lett å nå på Canon-kameraet ved at en snarvei til speillåsen er lagt inn i "Min meny". Når jeg stiller inn på to sekunders selvutløser, vipper speilet opp akkurat når utløseren trykkes ned, mens eksponeringen skjer to sekunder etterpå. På de to sekundene rekker kameraet å stabilisere seg helt på stativet slik at ingen vibrasjoner ødelegger bildet.

Morgenhimmelen i flammer over Saltenfjorden. Sterk østavind river og sliter i skyene. Canon EOS 5D MarkII, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 8, 1/25 sek, ISO 400. Speil oppe, og forsinket utløsning på 2 sek i stedet for snorutløser. Stativ: Benro C-058 n6 (karbon) og kulehode Benro BH-0. Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format.

Da oppdaget jeg at jeg bare sto i slippersene ...
Fem minutter etter fotoseansen var det hele over. Flammene var borte, og himmelen fikk raskt sin mer vanlige gulfarge mot soloppgangen, med mørke skyer svevende foran. Men i kameraet var den glødende morgenen sikret.

Rimfrost i oktoberskogen

Vind og regn har effektivt fjernet alt lauv fra trærne her i Bodømarka. Nå står bjørk og rogn, selje og or, naken og ribbet i høstskogen. De venter på vinteren, for snøen legger seg enkelte dager langt nedetter fjellsidene. Et par dager seinere er den nesten helt borte igjen, men nytt kaldvær tryller snøen tilbake. Og dette er bare begynnelsen.

I år har jeg planlagt å følge overgangen fra seinhøst til vinter tett. Det pleier å være slik at når snøen kommer, så blir det masse styr med å legge om til vinterdekk, få hagemøblene inn, stenge av for utekranen, få vinterveden i hus. Men i år gjorde jeg unna alt dette før lauvet slapp taket i greinene. Så nå er jeg klar, med kameraet og motivasjonen.

Bjørka står ribbet i Bodømarka. Men blå himmel og mangefarget lyng og myrvegetasjon skaper liv i skogen. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 32 mm, bl 8, 1/100 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format.

Selv om vi har hatt et par dager med 8-10 varmegrader og frisk bris fra sørøst, så fryser det i vegetasjonen der sola ikke når til. For nå i slutten av oktober står sola lavt på himmelen over fjellene i øst. Det knaser under støvlene for hvert skritt her mellom einer og småbjørk.

I godvær, som nå, stråler mye av varmen i vegetasjonen og i bakken opp mot den klare og mørke nattehimmelen. Varmestrålingen er så høy at det fryser til blant mose og høstlauv, selv om temperaturen i lufta ikke går under null.

Kulda formelig strømmer mot meg her jeg står på kne med hansker på hendene. Sola gjemmer seg bak den lave skogåsen i sør. Får assosiasjoner til det å bøye seg dypt ned i fryseboksen etter en grandis eller to.

Dette rimet holder seg helt sikkert gjennom dagen, og vil legge på seg i løpet av kommende stjerneklare natt. Sola når ikke ned hit mellom einerbuskene mer for i år. Snart gjemmer snøen alt.

Rim i høstvegetasjonen. Slike bilder kan godt ha mange detaljer uten å virke rotete, men alt må bygge opp samme idé - rim og høstskog. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/25 sek, ISO 800. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format.

Rimet pynter høstlauv og mose mellom einer og bjørkekratt. Sola når ikke ned hit mer i år. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/30 sek, ISO 800. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format.

Gråspett i elgskogen

Etter rundt tre timers smygjakt på elg, med kamuflasjeklær, og hansker på hendene og hette med blad-imitasjoner på hodet, så jeg for meg at det ikke ville bli noe elgmøte idag. Jeg fulgte elgspor, med liggegroper og brunstgroper, inne i området mellom Naurstad og Godøynes i Bodø kommune, Nordland. Det såkalte Tverrlandet, som går på tvers i Saltenfjorden, og som snører Saltenfjorden sammen til verdens sterkeste malstraum, Saltstraumen.

I den tette regnbygen som kom med det svake vinddraget østfra innover området, satt jeg på en kolle midt mellom de store Kvitbergmyran. Satt med en paraply over hodet, for å unngå for mye vann på fotoutstyr og kamuflasjeklær. Sistnevnte er av fleece-type, lydløse og luftige, men ikke regntette. Og paraply - ja den har jeg alltid med meg i fotoryggsekken. Den er det blitt mye moro av blant mine villmarksvenner. Men praktisk er den, ingen tvil. Så får jeg heller godta noen slengbemerkninger i ny og ne.

Kvitbergmyran ved Saltenfjorden, med Mjønesfjellet bak. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 65 mm, bl 8, 1/60 sek, ISO 200. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format.

Jeg satt og speidet over myrene, mot skogkantene langsetter. Men ingen elg var å se. Viddraget var gunstig, vekselvis forfra og fra siden. Da ga regnet seg, og paraplyen ble lirket ned i sekken igjen til neste byge, for yr.no meldte bygevær utover mot ettermiddagen.

Da hørte jeg den. En tydelig og dalende "ky-ky"-serie. Nesten som ei noe døsig perleugle. Fuglen var ikke å se, men jeg plystret etter den så likt som mulig. Og svaret kom momentant. Hver gang spetten plystret, plystret jeg igjen. Virkningen var imponerende. Gråspetten kom flygende fra tre til tre, inntil den satt rundt 10-12 meter unna oppe i ei bjørk. Nå var det bare å fyre løs med 600-mm-oppsettet. På frihånd, for ettbeinsstativet ved siden av meg tok jeg meg ikke tid til å montere.

Gråspett hann ved Kvitbergmyran, Saltenfjorden. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 2000. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Frihånd.

En rød pannelapp forteller at dette er en hann. Gråspetten er ikke så vanlig såpass langt nord i Norge som i Nordland fylke. Det er sjelden jeg har hatt den på så nært hold som dette, på tross av at jeg har studert fugler i mer enn 30 år. Og fantastisk morsomt at jeg sto med kameraet klart, for jeg speidet jo etter elg.

Slike overraskelser får naturfotografer fra tid til annen. Det er nesten som å vinne i Lotto. Et slikt spettemøte, i den frie naturen, uten fôringsplasser i nærheten, og utenfor hekketiden, gir "lønn" for bom-turene det alltid blir en del av.

Hele dagen har jeg smått lirket av meg et par lokkelyder for elgene, kanskje med halvtimen mellom. Noen ganger har jeg lokket som ei brunstig ku, men oftest som en brunstig okse. Dette bidrar til at elgen ikke så lett skremmes av forsiktige surklelyder når støvlene gynger i våt myrvegetasjon, eller de svake lydene når føttene alldeles forsiktig flyttes i lyng og kratt. Og så vil jo brunstige elger i nærheten finne elglydene interessante - kanskje oksen tror at en konkurrent er i nærheten. Så får jeg ta det sporty om en ivrig elgokse kommer strenende rett mot meg. Det nytter ikke å være lettskremt naturfotograf i elgskogen.

Jeg smyger over til andre siden av kollen jeg sitter på. For å speide mer mot øst. Og da skjer det! Ei elgku med årets kalv kommer sakte gyngende over myra, fra den ene skogkanten og mot den andre. Avstanden er imidlertid minst 100 meter. De har ikke sett meg, for et par ganger stopper de på myra og lytter og værer mot skogkanten lenger fram. Kjapt legger jeg an det tunge teleobjektivet mot den stående fotoryggsekken. Det gir tilstrekkelig støtte. Så fyrer jeg løs.

Elgku med kalv dilter sakte inn i skogen ved Kvitbergmyran. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 2500. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Anlegg mot fotoryggsekken.

Avstanden er såpass stor at elgene ikke hører kneppene fra kameraet, og vinddraget går fra elgene og mot meg. Kua speider framfor seg, mens elgkalven er mer interessert i det som skjer i lynget foran seg. Til sist siger de forsiktig inn i den tette kantvegetasjonen og blir borte.

En ny regnbyge kommer veltende over landskapet. Da pakker jeg sammen og går stille tilbake til bilen igjen, fornøyd med dagens fangst.