Fotografering av insekter og edderkoppdyr kan by på store og spennende utfordringer. Største problemet er at mange av disse dyrene holder høyt tempo på bakken eller i lufta. Og da dyrene er mye mindre enn pattedyr og fugler, må du mye nærmere for å få nærbilder. I mange tilfeller må du nærmere enn nærgrensa på objektivet tillater. Da er en eller flere mellomringer mellom teleobjektiv og kamerahus, eller et makroobjektiv med brennvidde i teleområdet, nødvendig. Liten dybdeskarphet gjør det også vanskelig å få mest mulig av dyret skarpt i samme bildet. Her er det bare å fyre løs, og hele tiden ha som mål at hodet og øynene skal være i fokus.
Grønn sandjeger i Holandsfjorden, Nordland. Canon EOS 5D Mark II, EF 100/2.8 L IS USM Macro, bl 5.6, 1/320 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Manuell fokus. Frihånd.
Sandjegeren er et rovdyr og har derfor også hurtighet og vaktsomhet så det holder. Dermed måtte jeg smyge innpå med krum rygg og objektivet nærmest mulig bakken og dyret. For å øke dybdeskarpheten noe, blendet jeg ned til 5.6. Dette ga eksponeringstider på mellom 1/250 og 1/500 sek med ISO 100. Kunne ha gått opp til ISO 200 eller 400, og derved fått kortere eksponeringstider. Men jeg valgte ISO 100 for best mulig bildekvalitet, og satset heller på serie-eksponeringer der jeg på PC'en etterpå valgte ut kun de helt skarpe bildene. Valgte manuell fokus for å ha full kontroll over hvor skarpheten havnet, og finfokuserte ved å variere avstanden mellom insektet og kameraet. Stativ var bare å glemme.
Å justere eksponeringen helt korrekt i det høye tempoet, der bakken hele tiden varierte mellom grønn mose, brun sandjord og nesten hvitt fjorårsgress, i tillegg til varierende skygge fra trærne over, var ikke mulig. Men med raw-format er det ingen problemer, for eksponeringen kan justeres ganske mye etterpå på datamaskinen.