Elgoksen speider rundt seg for å avdekke farer. Meg ser den ikke, der jeg står iført ghillie suit, kamuflasjedrakten som til forveksling likner ei gresstue. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 300 mm, bl 4, 1/250 sek, ISO 3200. Lukkerautomatikk, auto-ISO, bildestabilisator, autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP.
De store dyrene føler seg aldri trygge for mennesker. Når de oppsøker bebyggelsen, kan de være tøffe og uredde nok. Men her inne i elgmarka ønsker de å være helt i fred for mennesker. Elgjakta er nylig over, så mennesket er for tiden ikke akkurat en koselig skapning i skogen.
Tidligere på dagen fant jeg mengder av ferske elgtråkk i novemberskogen, og fersk elglort her og der. Vann pipler opp av et par spor etter klauver her, så jeg tenker at tiden er inne for å krype inn i gresstua og gjemme meg helt.
Gresstua, det er en ghillie suit, kanskje verdens beste kamuflasjedrakt. Mengder av garn og tråder henger som lurvete gresstrå og lyngkvaster over hele drakten. Selv hetta ligner ei slapp høysåte. Og lyngkvaster sitter fast i drakten både her og der, etter forrige turen min i elgskogen. - Ulempen med drakten er at den lett hekter seg fast i greiner og lyngkvaster stadig vekk. Så smygjakt er nesten umulig.
Men akkurat her jeg tenker å gå på myrene mellom småbjørkene, er det nokså åpent. Det passer flott for drakten, da kan jeg bevege meg sakte temmelig åpent, uten at elgen ser konturene av meg.
Rett der framme seg jeg den, en flott elgokse i ferd med å nappe til seg greiner fra småbjørkene. Nå gjelder det å bevege seg sakte, med vinden sånn høvelig imot, og uten å knekke en eneste kvist. Ulempen med drakten er at sikten mellom ulltrådene ikke er den beste, så det gjelder å være varsom slik at jeg unngår å hekte meg fast i greiner, eller knekke kvister under støvlene. Men jeg har god tid, og det har elgen også. Tro hvor nær jeg klarer å komme uten å bli oppdaget?
Alt fungerer fabelaktig bra, jeg kommer nærmere og nærmere, mens elgoksen nappe greinkvaster i trygg forvisning om å være langt borte fra tobeinte.
Faren er ei elgku som står oppe på kollen like ved. Jeg får følge med dem begge, for en elg som stiller skovelørene mot meg, er vanskelig å lure. Da må man til og med passe de nesten uhørlige lydene fra pusten.
Her er det bare å spise små bjørkegreiner av hjertens lyst. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 300 mm, bl 4, 1/320 sek, ISO 3200. Lukkerautomatikk, auto-ISO, bildestabilisator, autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP.
Litt seinere på dager lusker elgene opp på en kolle inne i småskogen. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 300 mm, bl 4, 1/400 sek, ISO 3200. Lukkerautomatikk, auto-ISO, bildestabilisator, autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP.
Ei lita grein knekker da den hekter seg fast i "krattet" på min ghillie suit. Det lille knekket får elgen til å rette skovel-ørene mot meg. Jeg står musestille. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 300 mm, bl 4, 1/250 sek, ISO 3200. Lukkerautomatikk, auto-ISO, bildestabilisator, autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP.
Brått hører jeg et forsiktig knekk mot armen. Garnvasene på drakten har hektet seg i ei tynn og tørr bjørkegrein som knekker. Jeg kikker opp mot kua der oppe i bjørkekrattet. Skovelørene står som to svarte paraboler mot meg - den har hørt meg! Eller knekket, for å være nøyaktig.
Det går sikkert et par minutter der jeg knapt tørr puste. Elgoksen står nærmere meg, og den eter ufortrødent videre. Etter hvert finner vel kua ut at knekket antakelig kom fra den uvørne oksen. Faren er over ...
Så siger oksen sakte opp mot toppen av kollen for å finne kua der oppe. Snart er de forenet, og blir liksom stående lenge og vurdere situasjonen. Jeg tar sjansen, tar sakte skritt over den lille myra fram mot krattkanten bortenfor. Sakte, sakte. Så er det stopp, krattet blokkerer totalt for lydløs ferdsel.
Men nå er avstanden fin opp mot elgene for bruk av 300-millimeteren. Jeg må sette fokusen mange ganger, og med bare det midterste fokuspunktet aktivert. Av og til treffer fokusen geviret eller ørene til oksen. Da sitter skarpheten og jeg kan ta noen bilder.
Å fomle med manuell fokus her jeg står, med hansker på hendene, og fokusknappen på objektivet under et plastdeksel i neoprentrekket, blir umulig. Har i utgangspunktet stilt inn autofokus da det er det kjappeste og sikreste, såfremt dyrene ikke står delvis gjemt bak bjørkekratt.
Det virker som elgene ikke lar seg skremme av det klaprende speilet i kamerahuset. Så jeg får mange bilder av de store dyrene.
Til sist legger de seg ned mellom einerkrattet på toppen. Da er det bare å gi seg. Flere bilder får jeg ikke.
Nå kunne jeg bare trasket uanfektet tilbake, men det har jeg ikke hjerte til. Jeg har fått være sammen med de majestetiske elgene uten at de har oppdaget meg - så av hensyn til dyrene, lister jeg meg like forsiktig tilbake.
Takk for laget, skogens konge og dronning!