mandag 3. februar 2014

Kamuflert andemor og unger

Hvor er mamma hen? Ungene går nesten i ett med de grå og brune steinene i strandlinja inntil. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 1250 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.
 
Unger i fugleverdenen er som oftest utstyrt med farger som kamuflerer dem godt mot omgivelsene de befinner seg i. I alle fall gjelder det unger som forlater reiret lenge før de kan fly, slik som andeunger. Deres eneste vern er korte dykk og spesialkamuflasje komponert etter omgivelsene.
 
Dette med kamuflasjen - det er sannsynligvis heller slik at fuglene oppsøker de områdene de følger seg tryggest i. De individene eller ungeflokkene som har valgt omgivelser som passer best til kamuflasjen, antaklig helt ubevisst, er de som har overlevd og som har fått muligheten til å føre slekta videre. Gjennom tidene har dette bidratt til en utrolig tilpasning mellom den genetisk styrte fjærdrakten og de valgte omgivelsene som passer til drakten.
 
Se på bildene. Det brune hodet over den mer grå dundrakten går nesten i ett med de grå steinene rett bak, dekorert med brun lav. Her er det bare røde nebb og kulerunde øyne som røper dunnøstene.
 
Det ville trolig også vært en fordel om både nebb og øyne var farget i kamuflasjemønster tilsvarende dundrakten. Men slik har nå naturen ikke utviklet seg. De genetiske endringene som over svært lang tid har skjedd, er tilfeldige. Men sjansen til å overleve mot fiender som gjerne vil ha en liten andesteik, er større for visse kulører. Det leder oss til å tro at de genetiske endringene alltid skal ha en funksjon. Slik er det altså ikke. Nebbet - det har nok ikke fått den heldigste genendringen, når det gjelder kamuflasje. Men det har nå fungert utmerket likevel - silanda er tross sitt røde nebb ei nokså vanlig and i tjern, vatn og elver i hele landet vårt.
 
Jeg ligger i robåten på nokså nær land. Planen er å ligge helt urørlig, med objektivet hvilende på ripa. Og så håpe at silandkullene flere steder langs land på Vatnvatnet skal svømme forbi båten på nært hold.
 
Og det klaffet. Etter noen timers venting. I godværet denne augustdagen, rett utenfor Sjunkhatten nasjonalpark.

Så er hun der, siland-hunnen. Etter en kort og lydløs dukkert. Klar til å geleide ungene videre. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 800 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.
 

Mamma er sjefen. Best å ha henne foran når troppen er på forflytning. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 1250(auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

Smålom i Vatnvatnet


Smålom på Vatnvatnet en stille augustdag. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 1600 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.
 
Vannflata ligger nesten som et speil. Insekter kravler rundt på overflata eller ligger druknet nokså tett over hele Vatnvatnet. Det er seint i august, men 15 plussgrader og nokså tett med stikkende mygg innover i furuskogen langs vatnet. Her ute på Vatnvatnet, et bra stykke fra land, er myggplagen mye mindre.
 
Største problemet er å få nok støtte for kameraet med den tunge 300-millimeteren påsatt 2x konverter. Det finnes mange atskillig lettere teleobjektiver å velge i, men mitt er av den lyssterke typen, med største åpning på 2.8. Da blir vekta deretter.
 
Tungt teleobjektiv er en fordel når det gjelder å holde oppsettet stødig på frihånd. Det svinger tregere enn et lett objektiv. Men lyset er ikke så veldig bra akkurat nå, det er stadig vekk fyldige skyer foran sola, bare solgløtt innimellom. Jeg støtter objektivet mot ripa på den lille robåten jeg sitter i - det gir en nokså dårlig sittestilling i bunnen av båten. Men stødig nok blir det, i alle fall når jeg bruker eksponeringstider på 1/500 sek og kortere.
 
Smålomene padler rolig rundt på vatnet. Stadig vekk dykker de på leiting etter fisk lenger ned. Men i andre perioder siger de temmelig rolig på vannflata. Jeg ligger stille i båten i mer enn timen. Fraværet av vind gjør at båten blir liggende nokså i ro i samme posisjon hele tiden. Å ro innpå smålom er fånyttes, de er altfor sky til det. Men ved å ligge helt i ro i båten, kommer de på fotohold, om ikke helt nær. Det blir 50-100 meters avstand fram til fuglene uansett. Men det får holde.
 
Det er et par som svømmer der ute, sammen med en unge fra hekketiden for noen uker siden. De har det ikke travelt, det er nesten som også de nyter den stille sommerdagen.
 

To voksne smålom er årvåkne overfor eventuelle fiender, mens ungdommen bak titter under vannflata. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 800 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.
 
Etter mer enn en times tid ser det ut til at trangen til luft under vingene blir for stor. Det er ingen ting som skremmer dem, kanskje de bare vil leite etter mat i en annen del av Vatnvatnet, eller i et av de andre vatnene innover i Sjunkhatten nasjonalpark.
 
Jeg tar noen bilder av fuglene da de løper bortover vannflata mens de flakser iherdig for å få fart nok til å kunne legge inn landingshjulene. De trenger noen titalls meter til denne operasjonen.
 
I robåten sitter jeg og speider etter fuglene.
 
Det ser ut til at de skal til å fly innover furuskogen mot andre beiteområder, men så svinger de heller og kommer utover vatnet igjen. Jeg henter de inn i søkeren igjen, men gjør straks slik som ulven, konsentrerer meg om ett individ, en voksenfugl.
 
Nå gjelder det å følge den i søkeren hele tiden, med 600 mm brennvidde er det ikke helt enkelt å skulle fange inn en rask flyger hvis den først faller ut av søkeren. Autofokusen jobber hele tiden, og jeg fyrer løs korte serier på mange bilder i sekundet.
 
Noen av eksponeringene sitter - det er de der jeg lykkes med å holde fuglen i sentrum av søkeren, der det aktive fokuspunktet sitter. Finkomponeringen av bildene tar jeg på datamaskinen etterpå. Smålomen passerer på noen titalls meters hold. Rett etter tar de mer høyde, før de i stor fart flyr over furuskogen på Ospeneset og forsvinner bak.
 
Tilbake i båten sitter jeg, fornøyd med jakta! Som fotojeger kan jeg jakte på fredet vilt - det er noe annet det enn med kuler og krutt.

Den har litt vanskelig for å lette fra vannflata, smålomen. Etter flere titalls meter løpetur på vannflata er farten høy nok til at landingshjulene kan legges inn. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 640 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

I stor fart kommer smålomen forbi meg, bare såvidt klar av vannflata. Presisjonsflukt som bare kan fanges med raskt kamera, riktige innstillinger og stø hånd. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 1250 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.