For frihåndsfotografering er det stort sett bare seks timer å gjøre det på, fra kl 0900 til kl 1500. Og da må du utnytte de digital speilreflekskameraenes gode ISO-egenskaper, og gjerne fotografere med opp til ISO 1600. Og det er klarværsdagene som gir fargevalørene.
Med 18 minusgrader kan det være ei utfordring å skulle stille inn kameraet med de mange valgmulighetene. Da er lukkerautomatikk, auto-ISO og raw-formatet løsningen. Og det å kunne låse eksponeringsverdiene ved å trykke utløseren halvt ned, for deretter å komponere bildet.
Inne ved Vatnvatnet smeller det i bjørkeleggene i kuldegradene. Ikke en fugl å høre, ikke et pip. De fleste har mer enn nok med å overleve de lange og svarte vinternettene. Det er nesten slik at jeg får dårlig samvittighet for at jeg kan vandre rundt med kameraet og riktig nidkose meg i fargepaletten.
Nede i vannkanten biter kulda ekstra i ansiktet. Vegetasjonen er skikkelig innkapslet i is, fra vann som for noen dager siden blåste friskt inn mot land fra øst. Ikke rart plantene trekker inn klorofyllet og går inn i langtidshvile når vintermånedene kommer. Livet bare såvidt opprettholdes i friske einernåler og røtter i den telne bakken.
05.01.2016, kl 1154. Einer, dypfrosset og konservert. Canon EOS 5Ds, EF 24-70/4 L IS USM, 70 mm, bl 8, 1/125 sek, ISO 1600 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP4. |
Om en halvtimes tid er det igjen mørket som råder. Med uendelig mange stjerner og planeter som blinker på den svarte himmelhvelvingen. Og et flakkende nordlys over.