Sætertindan - ikke Mount McKinley

Bjærangsdalen i Meløy, rett vest for Svartisen i Nordland fylke. Canon EOS 5Ds, EF 24-70/4 L IS USM, 24 mm, bl 8, 1/500 sek, ISO 100 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP4.

Elvene begynner å gå opp i Nordland nå i mars. Ikke like enkelt å komme over tørrskodd. Canon EOS 5Ds, EF 24-70/4 L IS USM, 24 mm, bl 8, 1/400 sek, ISO 100 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, raw-format. Under framkallingen er høylysene dratt en del ned for å unngå utbrente partier i jpg-fila, og skyggene er løftet noe opp. Resultatet blir et mer ekte uttrykk enn ved HDR-prosessering. Framkalling i Canon DPP4.

Fjellskiene bærer godt, men truer med å brase gjennom snøbrua og ned i den iskalde elva. En rev har lurt seg over til andre siden, og den er jo en del lettere enn meg. Så blir jeg stående på steinen midt ute i fjellelva, og tar noen bilder oppover den vakre og snøfulle vårdalen. Det kalles for "å feige ut". Eller som fjellvant naturfotograf, "ikke å ta noen sjanser". Jeg har jo stått i isvann opp til knærne før, nærmest fastlåst med tung ryggsekk og ski som elvestraumen presser ned mot bunnen.

Mars er kanskje den fineste vintermåneden i Nordland. Og den veksler gjerne i dagene til vår og solfuktig snø. Men her er det 7 minus, så sola blir mest til pynt.

Fjellene innover i Bjærangsdalen i Nordland, rett vest for Svartisen, Norges nest største isbre, er så til de grader alpine at de knapt likner noen andre fjellområder i landet vårt. Jeg får en sterk følelse å befinne meg ved Mount McKinley i Denali nasjonalpark i Alaska. Som nordmann vrir jeg heller på det og sier at Mount McKinley i Alaska ikke så reint lite likner fjellene i Bjærangsdalen i Nordland.

Hvis du noen gang skulle få muligheten til å tråkke på ski innover i Bjærangsdalen en solfylt marsdag, da er du nødt til å bli høytidsstemt. Dette er et nokså ukjent paradis for tinderanglere, med klatreutfordringer i mengdevis, eller en nærmest utenomkroppslig opplevelse for en naturfotograf!

Sætertindan (1260 moh) får det til å krible i tinderanglere og naturfotografer. Canon EOS 5Ds, EF 24-70/4 L IS USM, 70 mm, bl 8, 1/400 sek, ISO 100 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP4.

Ubrukelige super-SD-kort

Dette er et av de raskeste minnekortene på markedet. Extreme Pro fra SanDisk, med overføringshastighet på 160 mb/s. Så raskt at det fungerer dårlig ...

Et noe tregere minnekort fra SanDisk. Extreme med overføringshastighet 120 mb/s. Fungerer utmerket til selv et speilreflekskamera med bildefiler på 50 mpx.

Et speilreflekskamera med utrolige bildefiler på 50 megapiksels, Canon EOS 5Ds, krever minnekort av beste kvalitet. Skulle man tro. Derfor skaffet jeg minnekort fra SanDisk av typen Extreme Pro med overføringshastighet på 160 mb/s. Det skulle gjøre susen, trodde jeg.

Men så kommer den digitale tidsalderens evne til å gjøre grå hår enda gråere. Jeg tok CF-kortet ut av kameraet, satte det inn i en kortleser av beste sort, Lexar Professional USB 3.0 Dual-Slot Reader. Og koblet dette til USB-3.0-porten på datamaskinen.

Store filer strømmet over til harddisken. Deretter åpnet jeg mappa med Canon Digital Photo Professional 4 og begynte arbeidet med raw-bildene.

Det var da de grå hårene lysnet ytterligere. Enkelte bilder fikk fatale fargestriper mer eller mindre over hele bildeflata.

Åpning av filene med Adobe Camera Raw gir samme resultat.

Bare å brette opp ermene. Jeg forsøkte andre kortlesere, også med USB 2.0. Samme resultat. Eneste overføringsmetoden som gikk og stadig går uten feil, er kablet kobling fra 5Ds'en til USB 3.0-porten. Men det tapper litt på kamerabatteriene.

Så viser det seg at feilen ligger i kortteknologien. Antakelig er det ingen direkte feil i kortene, men overføringshastigheten er for høy. Dette skal jo fungere uten en eneste feil, alt annet gjør kortene ubrukelige. Er det noe du skal stole på, så er det minnekortene i kameraene. Det kan ikke være slik at et minnekort skal ødelegge bildekvaliteten til et toppkamera spekket med all verdens mer eller mindre unødvendig teknologi og innstillingsmuligheter.

Dermed bestilte jeg sporenstreks nye CF-kort, nå med overføringshastighet på "kun" 120 mb/s, av typen SanDisk Extreme. Og nå fungerer bildeoverføringen feilfritt, også med kortleser.

I kameraets spesifikasjoner står det at den høyeste overføringshastigheten kreves når du filmer med høyeste oppløsning i full HD og beste kvalitet. Og den er 30 mb/s.

Konklusjonen er såre enkel. Dropp minnekort med ekstreme hastigheter. Det kreves ikke av kameraet uansett bruk, og takles ikke av minnekortlesere.

Mine nye kort blir på 40-45 mb/s. Det holder i massevis - begrensingen blir uansett overføringssystemet i kameraet, og eventuelle kortleseres evne til korrekt overføring av bildefiler.