Nordlys over Heggmotinden

Nordlys over Heggmotinden i februar, Sjunkhatten nasjonalpark i Nordland. Canon EOS 5D MarkII, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 4, 10 sek, ISO 800. Speil oppe, og forsinket utløsning på 2 sek i stedet for snorutløser. Stativ: Benro C-058 n6 (karbon) og kulehode Benro BH-0. Lukkerautomatikk, manuell ISO, raw-format.

I Nord-Norge har du muligheten til å bivåne nordlyset, Aurora borealis, der det flakker over nattsvart vinterhimmel. Styrken på nordlyset er helt avhengig av solaktiviteten. For det skyldes elektriske utladninger når små partikler fra sola, fra såkalte solvinder, treffer det magnetiske feltet rundt jorda.

Det meste av vinteren var solaktiviteten beskjeden. Det medførte også at nordlyset bare var synlig i perioder, og da oftest helt svakt. Faktisk var det mange ganger så svakt at det nesten ikke var mulig å oppdage.

Med digital fotografering kan du sjekket resultatet rett etter eksponeringen. Da jeg var innover mot Heggmotinden og Sjunkhatten nasjonalpark en sein kveld i februar, kunne jeg bare ane nordlyset som et svakt slør på himmelen, nesten mer som helt lette tåkeskyer. Vinden blåste kraftig fra øst, 10 minus og snøfokk til meteren over bakken i kulingkastene. Altså en hustrig fotoseanse.

Godt kledd satte jeg igang. Kameraet ble satt på stativet og stativbeina spriket mer enn normalt slik at oppsettet ikke skulle velte i vinden. Rask justering av brennvidden til maks vidvinkel, manuell innstilling av ISO-verdien til 800, full blenderåpning, altså blender 4, og lukkerautomatikk, på 5D'en kalt "AV".

Speilet vippet jeg opp like før eksponeringen, slik jeg alltid gjør ved lengre eksponeringstider. I stedet for snorutløser valgte jeg selvutløser med 2 sek forsinkelse. Når 5D'en er satt til å åpne speilet før eksponeringen, skjer dette automatisk når selvutløser benyttes. En veldig praktisk funksjon, og noe som gjør at snorutløseren i mange tilfeller godt kan bli liggende i fotosekken ved landskapsfotografering
.
I fullmånelyset bakfra ble eksponeringstiden 10 sekunder. Hver eksponering ble sjekket på LCD'en. Først da kunne jeg se nordlyset godt. Det er utrolig hvor mye nordlys som kan festes på sensoren mens øynene knapt aner noe oppe på himmelen.

Da jeg neste kveld satt ved datamaskinen hjemme og arbeidet med bildene, var gleden nesten like stor som under selve fotograferingen. Slik er det i den digitale tidsalderen, arbeidet med bildene på datamaskinen etterpå gjenskaper opplevelsene og tilfører det hele en ny dimensjon. Det er virkelig morsomt å arbeide med egne bilder.

Nordlyset var i utgangspunktet svakt, så fargen var derfor blass og lite spennende. Da dro jeg spaken for color saturation i raw-konverteren Canon DPP opp til 3. Slik ble nordlyset langt mer interessant, og den nattsvarte himmelen svakt opplyst av sola lange nede i nord et sted, ble mer blåaktig. Men nå ble også snøen blåaktig, og det ble litt for mye blått nattelys. Derfor justerte jeg "white balance adjustment" slik at snøen nesten ble hvit. Kunne fått snøen helt hvit ved å bruke pipetten, men jeg ville ha en aning blåskjær i snøen for å beholde nattestemningen.