Og bakom hviler sola

Sola gjemmer seg bak fjellene her i Salten, og i Bodø vil den gjøre det helt til rundt 12.-13. januar. Saltfjellet er en majastetisk barriere mot øst og sør. Men når sola er borte, får himmelen slike farger som en sjelden ellers opplever.

Klokka 13.50 nå i ettermiddag var det bare å slippe den årlige rødtapen i kjøkkenvinduet, og snøsprayen. På med ytterjakke og sko, montere kameraet kjapt på stativet, og så ut og opp på hustaket.

Naboene har titt og ofte noe å snakke om, og det er ikke feieren som i tide og utide står på hustaket i all slags blåst det snakkes om. Det får så være. Noe må en jo ofre for bildeopplevelsen.

Solhimmelen i dag over Beiartindan og Skånlandsfjellet, sett fra Limyråsen i Bodø. Kl 13.56, og knapt ettermiddag. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/10 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk og manuell ISO, raw-format. Stativ: Benro C-058 n6 og Benro BH-0 kulehode. Speil vippet opp før eksponering, 2 sek selvutløser. Konvertert i Canon DPP.

Dagene er korte i nord nå i desember. Det gjelder å utnytte dagslyset når det som snarest er innom.

Unnskyldninger som kakebakst, julegavepakking, julekortskriving, julevask er det nok av. Og det er riktig gode unnskyldninger. Så fotograferingen bør ikke ta altfor lang tid. Og nå stuper jeg inn igjen til rødtapen og snøsprayen.

Fullmåne 11. desember 2011

Jeg satt inne og jobbet med noen fotos. Sånn kan jeg av og til sitte utover de seine nattetimer, og helt glemme tiden. Det var alvorlig seint, klokka var tre på natta.

En titt ut av vinduet i stua før jeg skulle krype til køys fikk meg helt til å glemme hva jeg egentlig skulle gjøre. Månen sto blank og rund på en helt svart og klar himmel. Her var det intet annet å gjøre enn å montere teleobjektiv og kamera på stativet, hive et par fleecegensere på meg, samt ei ullue. Og på dør bar det.

Fullmåne over Saltenfjorden i Nordland. Kl 03.01 på natta. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/125 sek, ISO 100. Manuell eksponering og manuell ISO, raw-format. Stativ: Benro C-058 n6 og Benro BH-0 kulehode. Speil vippet opp før eksponering, elektrisk snorutløser. Konvertert i Canon DPP.

Utsnitt av fotoet over.

Til slutt bet de mange kuldegradene gjennom jakke og bukse, og jeg gjorde rask retrett inn i huset igjen. 

Da månen jo er et kraftig solbelyst himmellegeme, er det lett at kontrastene blir noe lave. Under konverteringen etterpå, i Canon DPP, hadde jeg mye å justere i da høylysene i motivet ikke var utbrent. For å framheve konturene og nyansene på måneoverflata, skjøv jeg spaken for kontrast til maksimalt. Og spaken for høylys ble også skjøvet til maks, noe som sjelden blir vellykket for en naturfotograf. Men i dette tilfellet ble resultatet akkurat slik jeg ønsket det. Til sist ble hvitbalansen satt til 4800 Kelvin.

Den fantastiske fullmånen ble fotografert 11 timer etter den store opplevelsen med måneformørkelse i søkeren.

Måneformørkelse 10. desember 2011

Så ble været ikke helt topp i begynnelsen av måneformørkelsen her i Bodø. Himmelen var relativt skyfri, unntatt i nordøst. Og det var akkurat her månen skulle stå lavt over fjellene.

Den totale måneformørkelsen lå mellom kl 15.06 og 15.57. Like etter slutten på den totale formørkelsen ble skysløret såpass lett at månen nokså klart sto fram. Første bilde tok jeg kl 16.02. Imidlertid var dagslyset da omtrent borte, så derfor konsentrerte jeg meg om månen alene.

Måneformørkelse, like etter total formørkelse, kl 16.02. Slør av skyer foran månen. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 4 sek, ISO 1600. Lukkerautomatikk og manuell ISO, raw-format. Stativ: Benro C-058 n6 og Benro BH-0 kulehode. Speil vippet opp før eksponering, elektrisk snorutløser.

Tidlig partiell måneformørkelse, kl 16.15. Slør av skyer foran månen. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 0,8 sek, ISO 1600. Lukkerautomatikk og manuell ISO, raw-format. Stativ: Benro C-058 n6 og Benro BH-0 kulehode. Speil vippet opp før eksponering, elektrisk snorutløser.

Partiell måneformørkelse, kl 16.40. Slør av skyer foran månen. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/15 sek, ISO 1600. Manuell eksponering og manuell ISO, raw-format. Stativ: Benro C-058 n6 og Benro BH-0 kulehode. Speil vippet opp før eksponering, elektrisk snorutløser.

Sluttfasen på partiell måneformørkelse, kl 17.07. Slør av skyer foran månen er i ferd med å forsvinne. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/80 sek, ISO  640. Manuell eksponering og manuell ISO, raw-format. Stativ: Benro C-058 n6 og Benro BH-0 kulehode. Speil vippet opp før eksponering, elektrisk snorutløser.

Det blåste i perioder under fotograferingen. Måtte eksponere bildene hver gang det ble mer vindstille mellom vindgufsene. Ellers ville vinden lett skape vibrasjoner og dermed uskarphet under de relativt lange eksponeringene.

I tillegg kjørte jeg på manuell fokus, for kontrasten og lysstyrken var så lav at autofokusen ellers lett ville blitt lurt. Fokuserte først med autofokusen på en av de mest lysende planetene på himmelen, og slo deretter av autofokusen. Og selvsagt var bildestabilisatoren i objektivet slått av. Når eksponeringstiden kommer over ett sekund, vil bildestabilisatorens tendens til sakte å dra bildet i ulike retninger lett gi uskarpe bilder.

Jeg valgte en nokså høy ISO-verdi, nemlig ISO 1600, unntatt når formørkelsen nærmet seg slutten. Månens bevegelse på himmelen ville ellers gi stor uskarphet på de flere sekundenes næropptak av den mørke månen. Balansen mellom kortest mulig eksponeringstid og minst mulig støy i bildene gjorde at jeg landet på ISO 1600. Blenderen ble satt til 8, der største blenderåpning for 300/2.8 påsatt 2x konverter er 5.6. Altså ett trinn nedblending for å gi høyest mulig skarphet. 

Ei lita lommelykt ble brukt for å finne riktige knapper i mørket.

På datamaskinen under framkallingen til jpg, ved hjelp av Canon DPP, justerte jeg hvitbalansen til 4500 Kelvin, og satte ned kontrasten noe på de siste eksponeringene, der deler av måneflaten ble godt opplyst av sola. Dette reduserte utbrenningen av høylysene.

Mørketid i nord

Sola når ikke over Børvasstindan, Per Karlsatinden t v, 1 036 moh. Canon EOS 5D MarkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/200 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format.

I Nordland vil sola mange steder ikke vise seg igjen før i januar en gang. Her på Hunstad utenfor Bodø vil sola dukke opp igjen rundt 11.-12. januar. Fram til da kan en nyte fantastisk dagslys fra himmelen, fra formiddagen i øst og til ettermiddagen i vest.

Det kom litt snø for et par dager siden. Den ellers så mørklagte naturen ble straks atskillig lysere. Forskjellen på barmark og snømark nå i mørketida er svært stor. Så er det bare å satse på at snøen varer eller legger på seg fram til jul - ei hvit jul er jo det mest trivelige.

Himmelen får veldig forskjellige uttrykk etter om det er skyer mot horisonten eller oppe på himmelen, eller det er skyfritt. En helt skydekket himmel blir imidlertid ikke særlig spennende. Når lyset strømmer opp bak fjellene i øst, da er det bare å knipse ivei. For fargespillet forandrer seg raskt etter hvert som sola stiger.

Hvis du er ute etter fargespillet på himmelen, mot et halvmørkt landskap, da kan det være spennende å øke farge-intensiteten før konvertering til jpg. Kontrasten mellom et skyggelagt landskap og en solopplyst himmel er imidlertid stor, så her gjelder det å unngå utbrente partier på himmelen. At landskapet nærmest forsvinner i mørke, gjør oftest ingen ting.

Da jeg fotograferte formiddags-himmelen i går, la jeg eksponeringen litt mot undereksponering. Jeg sjekket histogrammet på kameradisplayet og konstaterte at ingen deler av himmelen var helt utbrent. Dermed hadde jeg et godt utgangspunkt for bearbeiding av raw-fila i råkonverteren Canon DPP.

Jeg dro spaken for høylys nesten helt ned, kontrasten i motivet var likevel rikelig. Deretter justerte jeg spaken for skygge såpass opp at noen nyanser i fjellet ble synlig. Lav ISO hindret uønsket mye støy i de mørke partiene. Så balanserte jeg hvitbalansen manuelt med skyvespaken til jeg fikk ønsket resultat. Til sist justerte jeg fargene en god del opp. Dermed fikk jeg resultatet jeg ønsket.

Neste fotoprosjekt blir måneformørkelsen i morgen, lørdag 10. desember. Månen står da lavt på himmelen, og sammen med kveldslyset vil det være mulig å fotografere måneformørkelse og landskap på samme foto, med teleobjektiv! Formørkelsen varer fra kl 13.45 til 17.18, med total måneformørkelse kl 15.06-15.57. Det blir spennende. Værmeldinga er bra for Bodø, så her kan det blir en fantastisk opplevelse. Teleobjektiv og stativ, samt godt med klær for å holde ut 4-5 minusgrader og vind, blir viktige ingredienser.

Ikke en lyd i novemberskogen i Nordland

Nå er dagene korte i Nordland, fotolyset begrenses stort sett til mellom kl 09.00 og 15.00. For de naturfotografene som foretrekker det naturlige lyset, er digitale speilreflekskameraer, med muligheter for ekstra høye ISO-verdier, fantastiske verktøy. Litt korn i bildene er litt av sjarmen, det gir i alle fall en nærhet til det svake høstlyset.

Trekkfuglene er dratt sørover til Spanias deilige høstvarme, sammen med en del norske pensjonister, eller for en del fuglearter helt til Afrikas hete våtmarksområder og savanner. Igjen i den kjølige høstskogen, med sovende lauvtrær og mørkegrønne krokfuruer, svirrer en og annen granmeis på leiting etter mat. Kanskje slipper den ut noen kontaktlåter som kommunikasjon til andre granmeiser, men stort sett er også granmeisen taus.

Novemberskogen på Bodø-halvøya i Nordland sover. Det er halvmørkt med jevnt skylag over. Canon EOS 5D MarkII, EF 24-105/4 L IS USM, 35 mm, bl 8, 1/40 sek, ISO 2000. Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format.


I skogen er det stille. Ingen fuglesang forstyrrer stillheten. Når det i tillegg er totalt vindstille, som i dag, er det nesten som om egen pust støyer i den overveldende stillheten. Da er det ikke enkelt å skulle smyge seg lydløst rundt i naturen, selv om bakken er frostfri i de sju-åtte varmegradene. Det minste kvistknekket fanges opp av parabolformede elgører på mer enn 100 meters hold.

Bare et bekkesilder over ei myr noen titalls meter lenger borte, klukker og sildrer forsiktig og nesten ikke hørbart. Jeg siger sakte videre - forsiktig, forsiktig. Hvert skritt er avmålt. Stadig vekk stopper jeg opp et minutt eller to. Lytter og speider. Håpet er å oppdage en rødrev, hare eller kanskje en elg før den oppdager meg. Stoler på kamuflasjeklærne jeg har på, som er av lauvtype, der nettingstoffet er dekorert med løse tøyfiller for å imitere lauv. Tilhørende hette over hodet, bare øynene er fri i mørket under en lang brem. Og hendene er skjult med kamuflasjehansker. Teleobjektivet, et Canon 300/2.8 L IS, har neoprentrekk med kamuflasjemønster.

I det dårlige lyset er det håpløst å skulle bruke telekonverter. Med de forholdsvis lange eksponeringstidene det svake lyset krever, er størst mulig blenderåpning - bare ett trinn nedblending for å oppnå maksimal skarphet - og ikke altfor lang brennvidde å foretrekke når mulighetene for bruk av stativ er minimale. Ved smygjakt er et stativ stort sett bare i veien.

Ved stadig å stoppe opp for å lytte og speide, håper jeg at dyrene skal oppfatte lyden fra meg som lyden til et annet dyr i bevegelse, i alle fall ikke et menneske. Vi mennesker trasker vanligvis avgårde med få pauser, oftest har vi begrenset med tid og skal nå et eller annet mål. Hvis et dyr hører en slik jevn trasking, så er det enkelt å tolke det som mennesker - og de er jo farlige, i alle fall i jaktida, og den varer jo hele året, i alle fall vet dyrene neppe noe annet. Elgen har for vane å gå eller løpe kortere distanser, for så å stoppe og lytte, gjerne i mange minutter. Den har det jo sjelden travelt.

Helt tilfeldig ser jeg en jevnt farget flekk i skogen på andre siden av myra, et femtitalls meter unna, dette kan jo kanskje være en elg. Med største forsiktighet smyge jeg litt høyere opp mot kollen ved siden av meg, slik at den eventuelle elgen kommer fri fra krattskogen. Om litt er det klart, det står en elg i svartskogen!

I søkeren konstaterer jeg at elgen ser mot meg, og ørene er peilet rett fram. Den har helt sikkert hørt hver bevegelse jeg har foretatt ei god stund. Men elgen ser dårlig, og det nesten umerkelige luftdraget står på tvers mellom oss. Kanskje har den bare oppfattet meg som en annen elg.

Jeg retter teleobjektivet mot elgen og trykker utløseren halvt ned. Bildestabilisatoren slår inn og søkerbildet stabiliseres noe. Det første kameraklikket vil helt sikkert varsle elgen om fare, så da gjelder det å holde utløseren nede og fyre løs en del eksponeringer fortløpende. Lengre eksponeringstid enn ønskelig gjør sjansene for bevegelsesuskarphet stor. Kanskje får jeg i alle fall et par bilder med akseptabel skarphet.

Kameraet klaprer, med flere bilder i sekundet. Elgen reagerer tvert. Den hiver seg rundt og gynger inn i skogen lenger bak. Noen meter til siden for den løper en annen elg - den så jeg ikke før nå! Kort etter er det hele over.

Elgen har forlengst sett og hørt meg. Men oppfatter nok ikke hva jeg er for slags skapning. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 300 mm, bl 4, 1/100 sek, ISO 3200. Serie-eksponering. Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Frihånd.

Men dagen er ikke omme ennå, fortsatt har jeg ei stund med fotolys igjen.

En halvtime seinere er jeg oppe i en åpen furuskog med lyng mellom trærne, mellom lavgrodde steiner. Et anstrøk av gult farger himmelen - det er vel sola i horisonten i sør som ordner med kveldshimmelen. Sørhimmelen er skjult for meg bak en skogkledd kolle.

Da hører jeg skarp smatting - et ekorn, ikke til å ta feil av. 15-20 meter bortenfor. Dyret har sett meg og varsler fare. Men den har nok ikke sett at jeg er et menneske, bare en vandrende og høyreist lauvdunge. Øynene og hodet er det av menneskenes utseende som røper mest. Men den ser verken øynene eller den lyse luggen min.

Ekorn i Nord-Norge er gjerne av det sky slaget. Ofte kan de være vanskelig å komme innpå der de raskt hopper fra tre til tre. Men denne karen flykter ikke unna. Den tier med smattingen og hopper bare rundt stammen fra grein til grein oppe i ei lita furu. Det er ikke mer enn 5-6 meter mellom oss.

Et håpløst fotolys inne i furuskogen gjør fotograferingen enda mer utfordrende. Her er det bare å fokusere og eksponere raskest mulig etter hvert som ekornet titter fram mellom greinverket. Nesten hele tiden flytter ekornet på seg, og det må også jeg gjøre for å få blikket til ekornet fritt fra greinene.

Ekornet titter ned på meg fra det beskyttende greinverket oppe i krokfurua. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 300 mm, bl 4, 1/50 sek, ISO 3200. Serie-eksponering. Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Frihånd.

Som den høflige naturfotografen jeg er, så takker jeg ekornet for dansen rundt treet og trekker meg unna etter kort tid. Det føles ikke riktig å forstyrre den hvilende naturen og stillheten i skogen altfor lenge.

Nå siger sola under horisonten, og nattemørket begynner fort å krype inn mellom de grove furuleggene. Jeg har et par kilometer å gå fram til bilveien, og snart er det tid for å lage pølsegrateng til middag.

Så kom himmelen i brann

Siste natta med klarvær og rimfrost ble avløst av forblåste skyer om morgenen. I stua hjemme i Hunstadmarka ble morgenteen inntatt i rødt lys fra himmelen gjennom vinduet. Vinden økte på, med skikkelige kast fra øst. Skyene ble slitt i biter eller skjøvet sammen, med frynsete og forrevne kanter - og så fort at det var godt synlig for det blotte øye. Lot avisen være avis, dramaet på himmelen var mye mer spennende.

Himmelen ble stadig rødere og mer fascinerende. Så var det akkurat som om hele prosessen var i ferd med å stoppe opp. Da tømte jeg teen i vasken og strøk på dør.

Inn i bilen med fotosekken og stativet, og meg selv hodestups etter. Satte kursen mot havkanten nede ved Saltenfjorden. Helt nede ved ei brygge i Valosen fikk jeg god sikt mot østhimmelen, samtidig som noen små holmer lå svarte og runde i det opprørte havet. Vinden tok så godt tak at stativbeina måtte sprikes skikkelig ut for å gi tilstrekkelig stabilitet.

Tok bildene med oppvippet speil, og med to sekunders forsinkelse. Denne funksjonen er lett å nå på Canon-kameraet ved at en snarvei til speillåsen er lagt inn i "Min meny". Når jeg stiller inn på to sekunders selvutløser, vipper speilet opp akkurat når utløseren trykkes ned, mens eksponeringen skjer to sekunder etterpå. På de to sekundene rekker kameraet å stabilisere seg helt på stativet slik at ingen vibrasjoner ødelegger bildet.

Morgenhimmelen i flammer over Saltenfjorden. Sterk østavind river og sliter i skyene. Canon EOS 5D MarkII, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 8, 1/25 sek, ISO 400. Speil oppe, og forsinket utløsning på 2 sek i stedet for snorutløser. Stativ: Benro C-058 n6 (karbon) og kulehode Benro BH-0. Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format.

Da oppdaget jeg at jeg bare sto i slippersene ...
Fem minutter etter fotoseansen var det hele over. Flammene var borte, og himmelen fikk raskt sin mer vanlige gulfarge mot soloppgangen, med mørke skyer svevende foran. Men i kameraet var den glødende morgenen sikret.

Rimfrost i oktoberskogen

Vind og regn har effektivt fjernet alt lauv fra trærne her i Bodømarka. Nå står bjørk og rogn, selje og or, naken og ribbet i høstskogen. De venter på vinteren, for snøen legger seg enkelte dager langt nedetter fjellsidene. Et par dager seinere er den nesten helt borte igjen, men nytt kaldvær tryller snøen tilbake. Og dette er bare begynnelsen.

I år har jeg planlagt å følge overgangen fra seinhøst til vinter tett. Det pleier å være slik at når snøen kommer, så blir det masse styr med å legge om til vinterdekk, få hagemøblene inn, stenge av for utekranen, få vinterveden i hus. Men i år gjorde jeg unna alt dette før lauvet slapp taket i greinene. Så nå er jeg klar, med kameraet og motivasjonen.

Bjørka står ribbet i Bodømarka. Men blå himmel og mangefarget lyng og myrvegetasjon skaper liv i skogen. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 32 mm, bl 8, 1/100 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format.

Selv om vi har hatt et par dager med 8-10 varmegrader og frisk bris fra sørøst, så fryser det i vegetasjonen der sola ikke når til. For nå i slutten av oktober står sola lavt på himmelen over fjellene i øst. Det knaser under støvlene for hvert skritt her mellom einer og småbjørk.

I godvær, som nå, stråler mye av varmen i vegetasjonen og i bakken opp mot den klare og mørke nattehimmelen. Varmestrålingen er så høy at det fryser til blant mose og høstlauv, selv om temperaturen i lufta ikke går under null.

Kulda formelig strømmer mot meg her jeg står på kne med hansker på hendene. Sola gjemmer seg bak den lave skogåsen i sør. Får assosiasjoner til det å bøye seg dypt ned i fryseboksen etter en grandis eller to.

Dette rimet holder seg helt sikkert gjennom dagen, og vil legge på seg i løpet av kommende stjerneklare natt. Sola når ikke ned hit mellom einerbuskene mer for i år. Snart gjemmer snøen alt.

Rim i høstvegetasjonen. Slike bilder kan godt ha mange detaljer uten å virke rotete, men alt må bygge opp samme idé - rim og høstskog. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/25 sek, ISO 800. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format.

Rimet pynter høstlauv og mose mellom einer og bjørkekratt. Sola når ikke ned hit mer i år. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/30 sek, ISO 800. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format.