Så kom himmelen i brann

Siste natta med klarvær og rimfrost ble avløst av forblåste skyer om morgenen. I stua hjemme i Hunstadmarka ble morgenteen inntatt i rødt lys fra himmelen gjennom vinduet. Vinden økte på, med skikkelige kast fra øst. Skyene ble slitt i biter eller skjøvet sammen, med frynsete og forrevne kanter - og så fort at det var godt synlig for det blotte øye. Lot avisen være avis, dramaet på himmelen var mye mer spennende.

Himmelen ble stadig rødere og mer fascinerende. Så var det akkurat som om hele prosessen var i ferd med å stoppe opp. Da tømte jeg teen i vasken og strøk på dør.

Inn i bilen med fotosekken og stativet, og meg selv hodestups etter. Satte kursen mot havkanten nede ved Saltenfjorden. Helt nede ved ei brygge i Valosen fikk jeg god sikt mot østhimmelen, samtidig som noen små holmer lå svarte og runde i det opprørte havet. Vinden tok så godt tak at stativbeina måtte sprikes skikkelig ut for å gi tilstrekkelig stabilitet.

Tok bildene med oppvippet speil, og med to sekunders forsinkelse. Denne funksjonen er lett å nå på Canon-kameraet ved at en snarvei til speillåsen er lagt inn i "Min meny". Når jeg stiller inn på to sekunders selvutløser, vipper speilet opp akkurat når utløseren trykkes ned, mens eksponeringen skjer to sekunder etterpå. På de to sekundene rekker kameraet å stabilisere seg helt på stativet slik at ingen vibrasjoner ødelegger bildet.

Morgenhimmelen i flammer over Saltenfjorden. Sterk østavind river og sliter i skyene. Canon EOS 5D MarkII, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 8, 1/25 sek, ISO 400. Speil oppe, og forsinket utløsning på 2 sek i stedet for snorutløser. Stativ: Benro C-058 n6 (karbon) og kulehode Benro BH-0. Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format.

Da oppdaget jeg at jeg bare sto i slippersene ...
Fem minutter etter fotoseansen var det hele over. Flammene var borte, og himmelen fikk raskt sin mer vanlige gulfarge mot soloppgangen, med mørke skyer svevende foran. Men i kameraet var den glødende morgenen sikret.