Så hører jeg den velkjente gåsekaklingen et eller annet sted på himmelen. Jeg hiver fram 300-millimeteren med 2x konverter, og det nye kameraet Canon EOS 80D. Men hvor i all verden er fuglene?
Brått legger jeg merke til at fuglene glir inn for landing på jordet like ved. Avstanden er vel rundt ett hundre meter. Hadde jeg sett at fuglene kom flygende helt lavt over Holandsfjorden, kunne jeg kanskje tatt noen fine fluktbilder. Men nå får jeg nøye meg med fuglene på jorden.
Midt blant det hvite blomsterteppet av hvitveis lander fuglene. Ikke lenge etter legger den ene seg ned. Her skal det hviles, ser det ut til. Fuglen ser temmelig sliten ut.
Men maken er årvåken. Som vanlig blant gjess, er det en som får oppgaven med å vokte mot fiender. Og det er maken. Jeg føler at det er hannen som passer på hunnen. Men - det kan selvsagt være helt motsatt.
Fuglene ser meg helt sikkert, og slik lar jeg det være. Da føler fuglene seg tryggest. Har de først oppdaget et menneske i nærheten, slippes det ikke av syne. Men for gåsa er faren er liten så lenge den har kontroll over hvor mennesket befinner seg. - Kanskje ikke helt sant. Jeg kunne jo vært av sorten som vifter rundt med ei hagle. Men munningen skremmer kanskje ikke, den er jo temmelig stor på objektivet mitt. Kanskje gåsa er såpass erfaren at den ser forskjell på våpen og objektiv ...
Det går halvtimen minst, før gjessene letter og svinger over tretoppene like ved, med retning mot nord.
Det blir både medlysbilder og bilder i motlys der sola lyser gjennom kronbladene. Noen bilder tar jeg liggende langflatt på bakken, slik at de snøkledde tindene langs Holandsfjorden skimtes i bakgrunnen. For ikke å stjele oppmerksomheten i bildene for mye, velger jeg ikke å blende ned mer enn til 8. Da kan snøfjellene skimtes, men bakgrunnen blir rein og behaglig diffus, og plantene blir liggende i fokus og gjengitt sylskarpt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Hei. Velkommen med din kommentar!