I den tette regnbygen som kom med det svake vinddraget østfra innover området, satt jeg på en kolle midt mellom de store Kvitbergmyran. Satt med en paraply over hodet, for å unngå for mye vann på fotoutstyr og kamuflasjeklær. Sistnevnte er av fleece-type, lydløse og luftige, men ikke regntette. Og paraply - ja den har jeg alltid med meg i fotoryggsekken. Den er det blitt mye moro av blant mine villmarksvenner. Men praktisk er den, ingen tvil. Så får jeg heller godta noen slengbemerkninger i ny og ne.
Jeg satt og speidet over myrene, mot skogkantene langsetter. Men ingen elg var å se. Viddraget var gunstig, vekselvis forfra og fra siden. Da ga regnet seg, og paraplyen ble lirket ned i sekken igjen til neste byge, for yr.no meldte bygevær utover mot ettermiddagen.
Da hørte jeg den. En tydelig og dalende "ky-ky"-serie. Nesten som ei noe døsig perleugle. Fuglen var ikke å se, men jeg plystret etter den så likt som mulig. Og svaret kom momentant. Hver gang spetten plystret, plystret jeg igjen. Virkningen var imponerende. Gråspetten kom flygende fra tre til tre, inntil den satt rundt 10-12 meter unna oppe i ei bjørk. Nå var det bare å fyre løs med 600-mm-oppsettet. På frihånd, for ettbeinsstativet ved siden av meg tok jeg meg ikke tid til å montere.
En rød pannelapp forteller at dette er en hann. Gråspetten er ikke så vanlig såpass langt nord i Norge som i Nordland fylke. Det er sjelden jeg har hatt den på så nært hold som dette, på tross av at jeg har studert fugler i mer enn 30 år. Og fantastisk morsomt at jeg sto med kameraet klart, for jeg speidet jo etter elg.
Slike overraskelser får naturfotografer fra tid til annen. Det er nesten som å vinne i Lotto. Et slikt spettemøte, i den frie naturen, uten fôringsplasser i nærheten, og utenfor hekketiden, gir "lønn" for bom-turene det alltid blir en del av.
Hele dagen har jeg smått lirket av meg et par lokkelyder for elgene, kanskje med halvtimen mellom. Noen ganger har jeg lokket som ei brunstig ku, men oftest som en brunstig okse. Dette bidrar til at elgen ikke så lett skremmes av forsiktige surklelyder når støvlene gynger i våt myrvegetasjon, eller de svake lydene når føttene alldeles forsiktig flyttes i lyng og kratt. Og så vil jo brunstige elger i nærheten finne elglydene interessante - kanskje oksen tror at en konkurrent er i nærheten. Så får jeg ta det sporty om en ivrig elgokse kommer strenende rett mot meg. Det nytter ikke å være lettskremt naturfotograf i elgskogen.
Jeg smyger over til andre siden av kollen jeg sitter på. For å speide mer mot øst. Og da skjer det! Ei elgku med årets kalv kommer sakte gyngende over myra, fra den ene skogkanten og mot den andre. Avstanden er imidlertid minst 100 meter. De har ikke sett meg, for et par ganger stopper de på myra og lytter og værer mot skogkanten lenger fram. Kjapt legger jeg an det tunge teleobjektivet mot den stående fotoryggsekken. Det gir tilstrekkelig støtte. Så fyrer jeg løs.
Avstanden er såpass stor at elgene ikke hører kneppene fra kameraet, og vinddraget går fra elgene og mot meg. Kua speider framfor seg, mens elgkalven er mer interessert i det som skjer i lynget foran seg. Til sist siger de forsiktig inn i den tette kantvegetasjonen og blir borte.
En ny regnbyge kommer veltende over landskapet. Da pakker jeg sammen og går stille tilbake til bilen igjen, fornøyd med dagens fangst.
Fantastisk gråspettbilde. Skarpt og velkomponert. Ser ut som om han er klar til å jage vekk inntrengeren.
SvarSlettArtig at gråspetten responderte på dine lyder og kom nærmere! Bildene ble kjempe fin. Bra skrevet forresten.
SvarSlettTakker og bukker, til både Christine og Thomas. Det er mye spennende som skjer ute i naturen, selv om vinteren banker på døra.
SvarSlettHei. Fin formidling av dine opplevelser. Bildene er flotte og gjør det hele til en fin opplevelse for oss som ikke var der!
SvarSlettTakk, Torbjørn. Det er så flott å smyge seg fram i vill natur selv på regnvåte dager. Jo saktere og mer forsiktig en opptrer, dess større er sjansene for å møte naturens innvånere. Nyt høstnaturen.
SvarSlett