Trekkfuglene er dratt sørover til Spanias deilige høstvarme, sammen med en del norske pensjonister, eller for en del fuglearter helt til Afrikas hete våtmarksområder og savanner. Igjen i den kjølige høstskogen, med sovende lauvtrær og mørkegrønne krokfuruer, svirrer en og annen granmeis på leiting etter mat. Kanskje slipper den ut noen kontaktlåter som kommunikasjon til andre granmeiser, men stort sett er også granmeisen taus.
I skogen er det stille. Ingen fuglesang forstyrrer stillheten. Når det i tillegg er totalt vindstille, som i dag, er det nesten som om egen pust støyer i den overveldende stillheten. Da er det ikke enkelt å skulle smyge seg lydløst rundt i naturen, selv om bakken er frostfri i de sju-åtte varmegradene. Det minste kvistknekket fanges opp av parabolformede elgører på mer enn 100 meters hold.
Bare et bekkesilder over ei myr noen titalls meter lenger borte, klukker og sildrer forsiktig og nesten ikke hørbart. Jeg siger sakte videre - forsiktig, forsiktig. Hvert skritt er avmålt. Stadig vekk stopper jeg opp et minutt eller to. Lytter og speider. Håpet er å oppdage en rødrev, hare eller kanskje en elg før den oppdager meg. Stoler på kamuflasjeklærne jeg har på, som er av lauvtype, der nettingstoffet er dekorert med løse tøyfiller for å imitere lauv. Tilhørende hette over hodet, bare øynene er fri i mørket under en lang brem. Og hendene er skjult med kamuflasjehansker. Teleobjektivet, et Canon 300/2.8 L IS, har neoprentrekk med kamuflasjemønster.
I det dårlige lyset er det håpløst å skulle bruke telekonverter. Med de forholdsvis lange eksponeringstidene det svake lyset krever, er størst mulig blenderåpning - bare ett trinn nedblending for å oppnå maksimal skarphet - og ikke altfor lang brennvidde å foretrekke når mulighetene for bruk av stativ er minimale. Ved smygjakt er et stativ stort sett bare i veien.
Ved stadig å stoppe opp for å lytte og speide, håper jeg at dyrene skal oppfatte lyden fra meg som lyden til et annet dyr i bevegelse, i alle fall ikke et menneske. Vi mennesker trasker vanligvis avgårde med få pauser, oftest har vi begrenset med tid og skal nå et eller annet mål. Hvis et dyr hører en slik jevn trasking, så er det enkelt å tolke det som mennesker - og de er jo farlige, i alle fall i jaktida, og den varer jo hele året, i alle fall vet dyrene neppe noe annet. Elgen har for vane å gå eller løpe kortere distanser, for så å stoppe og lytte, gjerne i mange minutter. Den har det jo sjelden travelt.
Helt tilfeldig ser jeg en jevnt farget flekk i skogen på andre siden av myra, et femtitalls meter unna, dette kan jo kanskje være en elg. Med største forsiktighet smyge jeg litt høyere opp mot kollen ved siden av meg, slik at den eventuelle elgen kommer fri fra krattskogen. Om litt er det klart, det står en elg i svartskogen!
I søkeren konstaterer jeg at elgen ser mot meg, og ørene er peilet rett fram. Den har helt sikkert hørt hver bevegelse jeg har foretatt ei god stund. Men elgen ser dårlig, og det nesten umerkelige luftdraget står på tvers mellom oss. Kanskje har den bare oppfattet meg som en annen elg.
Jeg retter teleobjektivet mot elgen og trykker utløseren halvt ned. Bildestabilisatoren slår inn og søkerbildet stabiliseres noe. Det første kameraklikket vil helt sikkert varsle elgen om fare, så da gjelder det å holde utløseren nede og fyre løs en del eksponeringer fortløpende. Lengre eksponeringstid enn ønskelig gjør sjansene for bevegelsesuskarphet stor. Kanskje får jeg i alle fall et par bilder med akseptabel skarphet.
Kameraet klaprer, med flere bilder i sekundet. Elgen reagerer tvert. Den hiver seg rundt og gynger inn i skogen lenger bak. Noen meter til siden for den løper en annen elg - den så jeg ikke før nå! Kort etter er det hele over.
Men dagen er ikke omme ennå, fortsatt har jeg ei stund med fotolys igjen.
En halvtime seinere er jeg oppe i en åpen furuskog med lyng mellom trærne, mellom lavgrodde steiner. Et anstrøk av gult farger himmelen - det er vel sola i horisonten i sør som ordner med kveldshimmelen. Sørhimmelen er skjult for meg bak en skogkledd kolle.
Da hører jeg skarp smatting - et ekorn, ikke til å ta feil av. 15-20 meter bortenfor. Dyret har sett meg og varsler fare. Men den har nok ikke sett at jeg er et menneske, bare en vandrende og høyreist lauvdunge. Øynene og hodet er det av menneskenes utseende som røper mest. Men den ser verken øynene eller den lyse luggen min.
Ekorn i Nord-Norge er gjerne av det sky slaget. Ofte kan de være vanskelig å komme innpå der de raskt hopper fra tre til tre. Men denne karen flykter ikke unna. Den tier med smattingen og hopper bare rundt stammen fra grein til grein oppe i ei lita furu. Det er ikke mer enn 5-6 meter mellom oss.
Et håpløst fotolys inne i furuskogen gjør fotograferingen enda mer utfordrende. Her er det bare å fokusere og eksponere raskest mulig etter hvert som ekornet titter fram mellom greinverket. Nesten hele tiden flytter ekornet på seg, og det må også jeg gjøre for å få blikket til ekornet fritt fra greinene.
Som den høflige naturfotografen jeg er, så takker jeg ekornet for dansen rundt treet og trekker meg unna etter kort tid. Det føles ikke riktig å forstyrre den hvilende naturen og stillheten i skogen altfor lenge.
Nå siger sola under horisonten, og nattemørket begynner fort å krype inn mellom de grove furuleggene. Jeg har et par kilometer å gå fram til bilveien, og snart er det tid for å lage pølsegrateng til middag.
Spennende, fint bilde av elg og ekorn!
SvarSlettTakk, Christine. Det er ikke mye å se til pattedyrene nå på seinhøsten. Mangel av snø gjør det jo ekstra mørkt. Men fint også å slippe å bruke tid på snømåking.
SvarSlett