"Hvis ingen går i fella, men passer seg for den"

Elgku i villmarka, innenfor rota av Bodø-halvøya. 6. november kl 14.54. Viltkameraet Moultrie 6.0 mp. Svarthvittmodus og infrarød blitz, automatisk valgt av kameraet den halvmørke seinhøst-ettermiddagen.

Sånn går sangen til Alf Prøysen, altså Musevisa. Det er jo mus sangen handler om, men min felle er myntet på Norges største pattedyr, elgen.

Jula er over, og ribba og kveita likeså. Det er januar og det går mot lysere tider. I vinter snudde sola 22. desember klokka halv seks på morgenen. Og i Bodø kan vi se sola rundt 10. januar, eller litt seinere dersom Børvasstindan står i veien slik de gjør hjemme i Limyråsen på Hunstad.

Men fotofella mi fungerer i mørke også, den slår automatisk over på svarthvitt-modus og infrarød blitz. Fella er av typen Moultrie 6.0 mp. Fella skal kunne fungere i rundt 150 døgn på ett sett batterier. Ikke verst!

I oktober satte jeg ut fella ved et godt brukt elgtråkk et sted innenfor rota av Bodø-halvøya. Da jeg nylig byttet minnekortet, viste det seg at mange av bildene bare var utydelige skygger tatt gjennom et regnvått objektiv. Ikke noe særlig, altså. Men noen greie bilder ble det likevel.

Bildet øverst er ett i en brukbar serie av ei elgku som kommer vandrende intetanende oppover stien. Datoen er 6. november. Den lytter bakover, kanskje etter andre elger i følge. Vrir seg halv rundt og kikker bakover, før den siger videre oppover i skogen og forbi kameraet.

Men minnebrikken inneholdt også bilder av en elgokse som passerte fotofella noen dager tidligere, 30. oktober. Også da var det for mørkt til at kameraet kunne fotografere i farger.

Elgokse samme sted som over, 30. oktober kl 09.49. Viltkameraet Moultrie 6.0 mp. Svarthvittmodus og infrarød blitz, automatisk valgt av kameraet da naturlyset var svakt.

Det er utrolig spennende å jobbe med fotofelle, og særlig av typen viltkamera som kan stå ute i dagevis. Naturen får dermed stå uberørt av mennesker, sporene etter støvlene mine får tid til å slutte å dunste.

Ekstra spennende er det å plassere fotofella i en situasjon der dyrene naturlig trekker eller oppholder seg. Altså der en slipper å bruke "fremmedelementer" som åte. Bildene får dermed en ekstra dimensjon av villmark over seg. Ingen ting er gjort for at dyrene skal komme nær nok for fotografering.

Visst finnes det godt med elg i Nordland, mange av dem oppholder seg helt inntil husveggene særlig i vinterhalvåret. Men mye mer spennende er det å treffe på dem ute der naturen ikke har stier, veier eller andre strukturer vi mennesker bygger.

Det er ingen sak å fotografere elg nær bebyggelsen. Langt mer sky og årvåkne er de dyrene som oppholder seg langt borte fra menneskeskapte installasjoner. For en naturfotograf er det helt klart sistnevnte situasjoner som gir den største opplevelsen.

Gleder meg til neste gang jeg skal tømme fella. Snøen kom like før jul, inne mot grensefjellene ligger det halvmeteren med snø, ved kysten en god del mindre. Det blir spennende å se om noen har gått i fella selv om dyretråkkene er dekket av snø.

Nå er det bare tre-fire dager til sola kommer inn gjennom stuevinduene igjen. Enn så lenge er det bare å nyte den fantastiske solhimmelen i sør.

Godt nytt år!

Solhimmelen 6. januar over Børvasstindan, sett fra Limyråsen i Bodø. Kl 10.38. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/125 sek, ISO 500. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Konvertert i Canon DPP.