Morgengry ved Vatnvatnet

06.11.2012, kl 08.29. Morgenhimmelen lyser i gult når sola jobber seg oppover et sted i øst. Vatnvatnet, med Heggmotinden (798 moh) og Mjønestindan (1058 moh). Fjellene ligger i Sjunkhatten nasjonalpark. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 35 mm, bl 8, 1/40 sek, ISO 320. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Konvertering og HDR-prosessering i Canon DPP.

I november er morgenhimmelen ofte gyllen eller flammende i øst, når morgenkaffen inntas. Slik er det i Nordland nå. Enda noen dager vil sola forgylle landskapet på godværsdager. Men lyset blir aldri hvitt, det oppleves særlig når man fotograferer.

Fargene er fantastisk flotte nå om dagene. En gulflammende himmel dominerer over et kaldblått høstlandskap. Eller landskapet er forgyllet av ei lav novembersol midt på dagen.

Det er nå det gjelder å kunne styre eksponeringen og etterbehandlingen slik at bildene blir slik man ønsker. Ofte blir landskapet nesten helt svart hvis himmelens fargetegninger skal blir vakre. Eksponeres landskapet lysere for å få vekk det gjengrodde mørket, da blir himmelen lett blass eller utbrent.

I den analoge tidsalderen, da man fotograferte med sølvbasert filmemulsjon, måtte eksponeringen sitte i fotoøyeblikket. Da var løsningen å montere graderte gråfiltre eller blåfiltre foran på objektivet. Dermed ble forskjellen mellom mørkt landskap og lys himmel mindre, og eksponeringen langt bedre.

Ved digital fotografering går det selvsagt også utmerket å bruke graderte filter på objektivet. Men det finnes flere andre alternativer. Eksponeres bildet slik at ingen ting blir helt utbrent eller svart og gjengrodd, kan mye gjøres i etterbehandlingen med datamaskinen etterpå. Jeg bruker histogrammet aktivt under fotograferingen ved slike forhold. Og tar flere eksponeringer med ulike verdier for å ha mer å gå på etterpå.

Noe av det viktigste er likevel alltid å fotografere i råformat. Jpg-formatet fungerer veldig dårlig hvis du har planer om å etterbehandle bildene etterpå. Og når sant skal sies, det er mer sjelden jeg er helt fornøyd med bildet rett ut fra kameraet. Det finnes så mange flotte og enkle måter å forbedre bildeuttrykket på i datamaskinen, at jeg rett og slett ville blitt frustrert om utgangspunktet bare var ei jpg-fil.

Noen klager over at digital etterbehandling tar mye tid. Det er i grunnen bare tull, for du kan selvsagt fotografere slik som i gamle dager, og bare la datamaskinen helt kjapt konvertere til jpg mens du tar deg en varm kopp te. Men jeg koser meg med bildene mine etter at de er lastet på datamaskinen fra minnekortet. Litt kjapp justering av eksponeringsverdier, fargebalanse, kontrast, og andre elementære bildeverdier gir meg bilder jeg nyter i lange drag.

I noen tilfeller, hvis bildefila ut fra kameraet er litt håpløs når det gjelder kontrast mellom lyse og mørke partier, for eksempel himmel og landskap, da blir HDR-bearbeiding selv med enkelt-eksponeringer en flott redning.

Og du skal ikke være redd for fargestikk. Blåstikk er en ettertraktet egenskap for stemningsbilder. Å kjøre hvitbalansen slik at snøen blir helt hvit, det ødelegger stemningen helt. Jeg lar heller landskapet få sin kaldblå palett. November til januar i nord er fargenyansenes tid.

06.11.2012, kl 08.58. Fortsatt morgenlys. Sola bryter gjennom snøskyene og forgyller Mjønestindan (1058 moh) i Sjunkhatten nasjonalpark. Pernilletjønna er islagt. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 67 mm, bl 8, 1/80 sek, ISO 320. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Konvertering og HDR-prosessering i Canon DPP.