Panoramaet Sørdalen-Harodalen

19.02.2013, kl 13.59. Kvitberget, Urvatnet og Kvitbergvatnet sett fra Gåsvassryggen, rett ovenfor Øver-Oksvatnet. Jarbrudalen helt t h. Midt-Oksvatnet nærmest. Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Dette blir bare en liten bit av det store panoramaet under. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 67 mm, bl 8, 1/500 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

19.02.2013, kl 13.52. Nordlands flotteste villmark. 170 graders panorama over Sørdalen, Jarbrudalen og Harodalen. Fotograferingen foregikk på Gåsvassryggen, rett ovenfor Øver-Oksvatnet i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Fra venstre sees Sørdalen, Kvitberget, Kvitbergvatnet, Jarbrudalen, Midt-Oksvatnet, Solvågtinden, Hessihumpan, Harodalen innover mot Nordre Bjøllåvatn, Ørfjellet, Øver-Oksvatnet. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 35 mm, bl 8, 1/500 sek, ISO 100. Manuelle innstillinger, raw-format. Framkalling i Canon DPP, fem eksponeringer satt sammen med Canon PhotoStitch. Overganger korrigert i Photoshop.

Dagen har så langt vært full av nydelige villmarks-motiver i Gåsvatnan landskapsvernområde og Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Martin og jeg startet fra Gåsvassbu i østenden av Gåsvatnet på Beiarfjellet i ni-tida. De brede fjellskiene bar godt i skogen. Her oppe på rundt 700 moh har fjellvinden feid en god del av snøen ned til fjelldalene. Men det er snø nok, vi må bare styre unna stein og berg som stikker fram i februarsola.

Utsikten ned på Øver-Oksvatnet og innover i noe av Nordlands vakreste villmark er formidabel. Vi setter oss på et par snøfrie steiner, og jafser i oss en Kvikk-lunsj hver, og litt medbrakt vann fra snøsmeltinga på ovnen i Gåsvassbu.

Sola varmer godt, selv om østavinden rett imot biter i fingrene. Det blir å leite etter sjokoladen i vindvottene.

Som alltid når jeg går på ski i slike fotogene områder, henger kameraet rundt halsen uten støvdeksel på objektivet og alltid påslått - det går automatisk i hvilemodus etter kort tid når det ikke blir brukt. Med lukkerautomatikk og autofokus går det greit å betjene det med tykke votter på. Tolv minusgrader er ikke noe problem for batteriet. Når kameraet henger klart på brystet, blir det ikke noe ork å knipse underveis.

Kameraet er et Canon EOS 5D Mark II, påmontert EF 24-105/4 IS. Med ei brei kamerareim er det lett nok til å overleve med. Hadde kameraet derimot vært et 1D av en eller annen versjon, så hadde nakken neppe hatt godt av kameraet hengende rundt.

Utsikten er så vid her fra fjellet at 24 mm på fullformat ikke på noen måter yter landskapet rettferdighet. Her må det panoramafotografering til.

Jeg måler lyset i de ulike retningene, og finner ei lukkertid som passer best til blender 8 og ISO 100. Det gjelder å unngå at noen del av motivet brenner ut. Noen deler av panoramaet vet jeg blir for lyse, mens andre for mørke. Men det gjør ikke noe, jeg justerer bare det sammensatte panoramabildet helt eksakt i etterkant. Fordi jeg alltid fotograferer i raw-format, justerer jeg hvitbalansen også i etterkant, helt slik jeg vil ha den.

I stedet for å fomle med manuelle innstillinger, velger jeg å låse eksponeringen med tommelen på stjerne-knappen bak på kameraet gjennom hele sekvensen fra første til siste eksponering. Da fungerer kameraet med faste eksponeringsverdier, som ved ordinær manuell fotografering. Hver eksponering tas med rundt 1/3 overlapping på foregående.

Akkurat dette objektivet, EF 24-105/4, har den beste kombinasjonen av lite fortegning (distorsjon), lavest mulig lysavfall mot hjørnene (vignettering) og skarphet helt ut i hjørnene, samt skarphet over hele planet, ved å bruke bl 8 på 35 mm. Ytterligere nedblending skaper økende tendens til diffraksjon, dvs nedsatt skarphet over hele planet som følge av lysets brytning gjennom små åpninger.

Jeg fyrer løs eksponeringene, forsøker å holde kameraet i mest mulig panorerende stilling. Stativ har jeg ikke med, og det er heller ikke nødvendig. Panorerer jeg mest mulig rettlinjet gjennom fotograferingen, vil programvaren for stitching hjemme ved datamaskinen automatisk ta det størst mulige utsnittet.

Fotosekvensen blir rask og effektiv, for tolv minusgrader og frisk bris frister mest til å være i konstant bevegelse innover fjellet. Det tok mye kortere tid å fotografere til dette panoramaet, enn det tok deg å lese om det på bloggen her nå.

Vi velger å følge høyfjellet tilbake til Gåsvatnet og hytta. Så kan vi nyte den fantastiske utsikta lengst mulig.