Kamuflert andemor og unger

Hvor er mamma hen? Ungene går nesten i ett med de grå og brune steinene i strandlinja inntil. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 1250 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

 

Unger i fugleverdenen er som oftest utstyrt med farger som kamuflerer dem godt mot omgivelsene de befinner seg i. I alle fall gjelder det unger som forlater reiret lenge før de kan fly, slik som andeunger. Deres eneste vern er korte dykk og spesialkamuflasje komponert etter omgivelsene.

 

Dette med kamuflasjen - det er sannsynligvis heller slik at fuglene oppsøker de områdene de følger seg tryggest i. De individene eller ungeflokkene som har valgt omgivelser som passer best til kamuflasjen, antaklig helt ubevisst, er de som har overlevd og som har fått muligheten til å føre slekta videre. Gjennom tidene har dette bidratt til en utrolig tilpasning mellom den genetisk styrte fjærdrakten og de valgte omgivelsene som passer til drakten.

 

Se på bildene. Det brune hodet over den mer grå dundrakten går nesten i ett med de grå steinene rett bak, dekorert med brun lav. Her er det bare røde nebb og kulerunde øyne som røper dunnøstene.

 

Det ville trolig også vært en fordel om både nebb og øyne var farget i kamuflasjemønster tilsvarende dundrakten. Men slik har nå naturen ikke utviklet seg. De genetiske endringene som over svært lang tid har skjedd, er tilfeldige. Men sjansen til å overleve mot fiender som gjerne vil ha en liten andesteik, er større for visse kulører. Det leder oss til å tro at de genetiske endringene alltid skal ha en funksjon. Slik er det altså ikke. Nebbet - det har nok ikke fått den heldigste genendringen, når det gjelder kamuflasje. Men det har nå fungert utmerket likevel - silanda er tross sitt røde nebb ei nokså vanlig and i tjern, vatn og elver i hele landet vårt.

 

Jeg ligger i robåten på nokså nær land. Planen er å ligge helt urørlig, med objektivet hvilende på ripa. Og så håpe at silandkullene flere steder langs land på Vatnvatnet skal svømme forbi båten på nært hold.

 

Og det klaffet. Etter noen timers venting. I godværet denne augustdagen, rett utenfor Sjunkhatten nasjonalpark.

Så er hun der, siland-hunnen. Etter en kort og lydløs dukkert. Klar til å geleide ungene videre. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 800 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

 

Mamma er sjefen. Best å ha henne foran når troppen er på forflytning. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 1250(auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.