fredag 11. november 2011

Ikke en lyd i novemberskogen i Nordland

Nå er dagene korte i Nordland, fotolyset begrenses stort sett til mellom kl 09.00 og 15.00. For de naturfotografene som foretrekker det naturlige lyset, er digitale speilreflekskameraer, med muligheter for ekstra høye ISO-verdier, fantastiske verktøy. Litt korn i bildene er litt av sjarmen, det gir i alle fall en nærhet til det svake høstlyset.

Trekkfuglene er dratt sørover til Spanias deilige høstvarme, sammen med en del norske pensjonister, eller for en del fuglearter helt til Afrikas hete våtmarksområder og savanner. Igjen i den kjølige høstskogen, med sovende lauvtrær og mørkegrønne krokfuruer, svirrer en og annen granmeis på leiting etter mat. Kanskje slipper den ut noen kontaktlåter som kommunikasjon til andre granmeiser, men stort sett er også granmeisen taus.

Novemberskogen på Bodø-halvøya i Nordland sover. Det er halvmørkt med jevnt skylag over. Canon EOS 5D MarkII, EF 24-105/4 L IS USM, 35 mm, bl 8, 1/40 sek, ISO 2000. Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format.


I skogen er det stille. Ingen fuglesang forstyrrer stillheten. Når det i tillegg er totalt vindstille, som i dag, er det nesten som om egen pust støyer i den overveldende stillheten. Da er det ikke enkelt å skulle smyge seg lydløst rundt i naturen, selv om bakken er frostfri i de sju-åtte varmegradene. Det minste kvistknekket fanges opp av parabolformede elgører på mer enn 100 meters hold.

Bare et bekkesilder over ei myr noen titalls meter lenger borte, klukker og sildrer forsiktig og nesten ikke hørbart. Jeg siger sakte videre - forsiktig, forsiktig. Hvert skritt er avmålt. Stadig vekk stopper jeg opp et minutt eller to. Lytter og speider. Håpet er å oppdage en rødrev, hare eller kanskje en elg før den oppdager meg. Stoler på kamuflasjeklærne jeg har på, som er av lauvtype, der nettingstoffet er dekorert med løse tøyfiller for å imitere lauv. Tilhørende hette over hodet, bare øynene er fri i mørket under en lang brem. Og hendene er skjult med kamuflasjehansker. Teleobjektivet, et Canon 300/2.8 L IS, har neoprentrekk med kamuflasjemønster.

I det dårlige lyset er det håpløst å skulle bruke telekonverter. Med de forholdsvis lange eksponeringstidene det svake lyset krever, er størst mulig blenderåpning - bare ett trinn nedblending for å oppnå maksimal skarphet - og ikke altfor lang brennvidde å foretrekke når mulighetene for bruk av stativ er minimale. Ved smygjakt er et stativ stort sett bare i veien.

Ved stadig å stoppe opp for å lytte og speide, håper jeg at dyrene skal oppfatte lyden fra meg som lyden til et annet dyr i bevegelse, i alle fall ikke et menneske. Vi mennesker trasker vanligvis avgårde med få pauser, oftest har vi begrenset med tid og skal nå et eller annet mål. Hvis et dyr hører en slik jevn trasking, så er det enkelt å tolke det som mennesker - og de er jo farlige, i alle fall i jaktida, og den varer jo hele året, i alle fall vet dyrene neppe noe annet. Elgen har for vane å gå eller løpe kortere distanser, for så å stoppe og lytte, gjerne i mange minutter. Den har det jo sjelden travelt.

Helt tilfeldig ser jeg en jevnt farget flekk i skogen på andre siden av myra, et femtitalls meter unna, dette kan jo kanskje være en elg. Med største forsiktighet smyge jeg litt høyere opp mot kollen ved siden av meg, slik at den eventuelle elgen kommer fri fra krattskogen. Om litt er det klart, det står en elg i svartskogen!

I søkeren konstaterer jeg at elgen ser mot meg, og ørene er peilet rett fram. Den har helt sikkert hørt hver bevegelse jeg har foretatt ei god stund. Men elgen ser dårlig, og det nesten umerkelige luftdraget står på tvers mellom oss. Kanskje har den bare oppfattet meg som en annen elg.

Jeg retter teleobjektivet mot elgen og trykker utløseren halvt ned. Bildestabilisatoren slår inn og søkerbildet stabiliseres noe. Det første kameraklikket vil helt sikkert varsle elgen om fare, så da gjelder det å holde utløseren nede og fyre løs en del eksponeringer fortløpende. Lengre eksponeringstid enn ønskelig gjør sjansene for bevegelsesuskarphet stor. Kanskje får jeg i alle fall et par bilder med akseptabel skarphet.

Kameraet klaprer, med flere bilder i sekundet. Elgen reagerer tvert. Den hiver seg rundt og gynger inn i skogen lenger bak. Noen meter til siden for den løper en annen elg - den så jeg ikke før nå! Kort etter er det hele over.

Elgen har forlengst sett og hørt meg. Men oppfatter nok ikke hva jeg er for slags skapning. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 300 mm, bl 4, 1/100 sek, ISO 3200. Serie-eksponering. Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Frihånd.

Men dagen er ikke omme ennå, fortsatt har jeg ei stund med fotolys igjen.

En halvtime seinere er jeg oppe i en åpen furuskog med lyng mellom trærne, mellom lavgrodde steiner. Et anstrøk av gult farger himmelen - det er vel sola i horisonten i sør som ordner med kveldshimmelen. Sørhimmelen er skjult for meg bak en skogkledd kolle.

Da hører jeg skarp smatting - et ekorn, ikke til å ta feil av. 15-20 meter bortenfor. Dyret har sett meg og varsler fare. Men den har nok ikke sett at jeg er et menneske, bare en vandrende og høyreist lauvdunge. Øynene og hodet er det av menneskenes utseende som røper mest. Men den ser verken øynene eller den lyse luggen min.

Ekorn i Nord-Norge er gjerne av det sky slaget. Ofte kan de være vanskelig å komme innpå der de raskt hopper fra tre til tre. Men denne karen flykter ikke unna. Den tier med smattingen og hopper bare rundt stammen fra grein til grein oppe i ei lita furu. Det er ikke mer enn 5-6 meter mellom oss.

Et håpløst fotolys inne i furuskogen gjør fotograferingen enda mer utfordrende. Her er det bare å fokusere og eksponere raskest mulig etter hvert som ekornet titter fram mellom greinverket. Nesten hele tiden flytter ekornet på seg, og det må også jeg gjøre for å få blikket til ekornet fritt fra greinene.

Ekornet titter ned på meg fra det beskyttende greinverket oppe i krokfurua. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 300 mm, bl 4, 1/50 sek, ISO 3200. Serie-eksponering. Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Frihånd.

Som den høflige naturfotografen jeg er, så takker jeg ekornet for dansen rundt treet og trekker meg unna etter kort tid. Det føles ikke riktig å forstyrre den hvilende naturen og stillheten i skogen altfor lenge.

Nå siger sola under horisonten, og nattemørket begynner fort å krype inn mellom de grove furuleggene. Jeg har et par kilometer å gå fram til bilveien, og snart er det tid for å lage pølsegrateng til middag.

søndag 30. oktober 2011

Så kom himmelen i brann

Siste natta med klarvær og rimfrost ble avløst av forblåste skyer om morgenen. I stua hjemme i Hunstadmarka ble morgenteen inntatt i rødt lys fra himmelen gjennom vinduet. Vinden økte på, med skikkelige kast fra øst. Skyene ble slitt i biter eller skjøvet sammen, med frynsete og forrevne kanter - og så fort at det var godt synlig for det blotte øye. Lot avisen være avis, dramaet på himmelen var mye mer spennende.

Himmelen ble stadig rødere og mer fascinerende. Så var det akkurat som om hele prosessen var i ferd med å stoppe opp. Da tømte jeg teen i vasken og strøk på dør.

Inn i bilen med fotosekken og stativet, og meg selv hodestups etter. Satte kursen mot havkanten nede ved Saltenfjorden. Helt nede ved ei brygge i Valosen fikk jeg god sikt mot østhimmelen, samtidig som noen små holmer lå svarte og runde i det opprørte havet. Vinden tok så godt tak at stativbeina måtte sprikes skikkelig ut for å gi tilstrekkelig stabilitet.

Tok bildene med oppvippet speil, og med to sekunders forsinkelse. Denne funksjonen er lett å nå på Canon-kameraet ved at en snarvei til speillåsen er lagt inn i "Min meny". Når jeg stiller inn på to sekunders selvutløser, vipper speilet opp akkurat når utløseren trykkes ned, mens eksponeringen skjer to sekunder etterpå. På de to sekundene rekker kameraet å stabilisere seg helt på stativet slik at ingen vibrasjoner ødelegger bildet.

Morgenhimmelen i flammer over Saltenfjorden. Sterk østavind river og sliter i skyene. Canon EOS 5D MarkII, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 8, 1/25 sek, ISO 400. Speil oppe, og forsinket utløsning på 2 sek i stedet for snorutløser. Stativ: Benro C-058 n6 (karbon) og kulehode Benro BH-0. Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format.

Da oppdaget jeg at jeg bare sto i slippersene ...
Fem minutter etter fotoseansen var det hele over. Flammene var borte, og himmelen fikk raskt sin mer vanlige gulfarge mot soloppgangen, med mørke skyer svevende foran. Men i kameraet var den glødende morgenen sikret.

torsdag 27. oktober 2011

Rimfrost i oktoberskogen

Vind og regn har effektivt fjernet alt lauv fra trærne her i Bodømarka. Nå står bjørk og rogn, selje og or, naken og ribbet i høstskogen. De venter på vinteren, for snøen legger seg enkelte dager langt nedetter fjellsidene. Et par dager seinere er den nesten helt borte igjen, men nytt kaldvær tryller snøen tilbake. Og dette er bare begynnelsen.

I år har jeg planlagt å følge overgangen fra seinhøst til vinter tett. Det pleier å være slik at når snøen kommer, så blir det masse styr med å legge om til vinterdekk, få hagemøblene inn, stenge av for utekranen, få vinterveden i hus. Men i år gjorde jeg unna alt dette før lauvet slapp taket i greinene. Så nå er jeg klar, med kameraet og motivasjonen.

Bjørka står ribbet i Bodømarka. Men blå himmel og mangefarget lyng og myrvegetasjon skaper liv i skogen. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 32 mm, bl 8, 1/100 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format.

Selv om vi har hatt et par dager med 8-10 varmegrader og frisk bris fra sørøst, så fryser det i vegetasjonen der sola ikke når til. For nå i slutten av oktober står sola lavt på himmelen over fjellene i øst. Det knaser under støvlene for hvert skritt her mellom einer og småbjørk.

I godvær, som nå, stråler mye av varmen i vegetasjonen og i bakken opp mot den klare og mørke nattehimmelen. Varmestrålingen er så høy at det fryser til blant mose og høstlauv, selv om temperaturen i lufta ikke går under null.

Kulda formelig strømmer mot meg her jeg står på kne med hansker på hendene. Sola gjemmer seg bak den lave skogåsen i sør. Får assosiasjoner til det å bøye seg dypt ned i fryseboksen etter en grandis eller to.

Dette rimet holder seg helt sikkert gjennom dagen, og vil legge på seg i løpet av kommende stjerneklare natt. Sola når ikke ned hit mellom einerbuskene mer for i år. Snart gjemmer snøen alt.

Rim i høstvegetasjonen. Slike bilder kan godt ha mange detaljer uten å virke rotete, men alt må bygge opp samme idé - rim og høstskog. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/25 sek, ISO 800. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format.


Rimet pynter høstlauv og mose mellom einer og bjørkekratt. Sola når ikke ned hit mer i år. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/30 sek, ISO 800. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format.

tirsdag 4. oktober 2011

Gråspett i elgskogen

Etter rundt tre timers smygjakt på elg, med kamuflasjeklær, og hansker på hendene og hette med blad-imitasjoner på hodet, så jeg for meg at det ikke ville bli noe elgmøte idag. Jeg fulgte elgspor, med liggegroper og brunstgroper, inne i området mellom Naurstad og Godøynes i Bodø kommune, Nordland. Det såkalte Tverrlandet, som går på tvers i Saltenfjorden, og som snører Saltenfjorden sammen til verdens sterkeste malstraum, Saltstraumen.

I den tette regnbygen som kom med det svake vinddraget østfra innover området, satt jeg på en kolle midt mellom de store Kvitbergmyran. Satt med en paraply over hodet, for å unngå for mye vann på fotoutstyr og kamuflasjeklær. Sistnevnte er av fleece-type, lydløse og luftige, men ikke regntette. Og paraply - ja den har jeg alltid med meg i fotoryggsekken. Den er det blitt mye moro av blant mine villmarksvenner. Men praktisk er den, ingen tvil. Så får jeg heller godta noen slengbemerkninger i ny og ne.

Kvitbergmyran ved Saltenfjorden, med Mjønesfjellet bak. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 65 mm, bl 8, 1/60 sek, ISO 200. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format.

Jeg satt og speidet over myrene, mot skogkantene langsetter. Men ingen elg var å se. Viddraget var gunstig, vekselvis forfra og fra siden. Da ga regnet seg, og paraplyen ble lirket ned i sekken igjen til neste byge, for yr.no meldte bygevær utover mot ettermiddagen.

Da hørte jeg den. En tydelig og dalende "ky-ky"-serie. Nesten som ei noe døsig perleugle. Fuglen var ikke å se, men jeg plystret etter den så likt som mulig. Og svaret kom momentant. Hver gang spetten plystret, plystret jeg igjen. Virkningen var imponerende. Gråspetten kom flygende fra tre til tre, inntil den satt rundt 10-12 meter unna oppe i ei bjørk. Nå var det bare å fyre løs med 600-mm-oppsettet. På frihånd, for ettbeinsstativet ved siden av meg tok jeg meg ikke tid til å montere.

Gråspett hann ved Kvitbergmyran, Saltenfjorden. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 2000. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Frihånd.

En rød pannelapp forteller at dette er en hann. Gråspetten er ikke så vanlig såpass langt nord i Norge som i Nordland fylke. Det er sjelden jeg har hatt den på så nært hold som dette, på tross av at jeg har studert fugler i mer enn 30 år. Og fantastisk morsomt at jeg sto med kameraet klart, for jeg speidet jo etter elg.

Slike overraskelser får naturfotografer fra tid til annen. Det er nesten som å vinne i Lotto. Et slikt spettemøte, i den frie naturen, uten fôringsplasser i nærheten, og utenfor hekketiden, gir "lønn" for bom-turene det alltid blir en del av.

Hele dagen har jeg smått lirket av meg et par lokkelyder for elgene, kanskje med halvtimen mellom. Noen ganger har jeg lokket som ei brunstig ku, men oftest som en brunstig okse. Dette bidrar til at elgen ikke så lett skremmes av forsiktige surklelyder når støvlene gynger i våt myrvegetasjon, eller de svake lydene når føttene alldeles forsiktig flyttes i lyng og kratt. Og så vil jo brunstige elger i nærheten finne elglydene interessante - kanskje oksen tror at en konkurrent er i nærheten. Så får jeg ta det sporty om en ivrig elgokse kommer strenende rett mot meg. Det nytter ikke å være lettskremt naturfotograf i elgskogen.

Jeg smyger over til andre siden av kollen jeg sitter på. For å speide mer mot øst. Og da skjer det! Ei elgku med årets kalv kommer sakte gyngende over myra, fra den ene skogkanten og mot den andre. Avstanden er imidlertid minst 100 meter. De har ikke sett meg, for et par ganger stopper de på myra og lytter og værer mot skogkanten lenger fram. Kjapt legger jeg an det tunge teleobjektivet mot den stående fotoryggsekken. Det gir tilstrekkelig støtte. Så fyrer jeg løs.

Elgku med kalv dilter sakte inn i skogen ved Kvitbergmyran. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 2500. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Anlegg mot fotoryggsekken.

Avstanden er såpass stor at elgene ikke hører kneppene fra kameraet, og vinddraget går fra elgene og mot meg. Kua speider framfor seg, mens elgkalven er mer interessert i det som skjer i lynget foran seg. Til sist siger de forsiktig inn i den tette kantvegetasjonen og blir borte.

En ny regnbyge kommer veltende over landskapet. Da pakker jeg sammen og går stille tilbake til bilen igjen, fornøyd med dagens fangst.

tirsdag 27. september 2011

Smågnagerår i nord

Det er mange år siden sist det var et stort smågnagerår i Nordland fylke. Siste store lemenår over det meste av fjellet i fylket var i 1978. Men nå i 2011 er det på nytt et formidabelt smågnagerår i de fleste fjellområdene. Og som vanlig er, så har også bestanden av fjellryper og liryper økt i forhold til flere foregående år med uvanlig lave bestander. Smågnagerne har myldret i lynget fra like etter at snøen forsvant i vår. Fortsatt er bestanden svært stor.

I og med den store smågnagerbestanden, og særlig lemenbestanden, fra tidlig i vår, så har også rovfugler og ugler hatt fine hekkeforhold. Det har vært rikelig med mat til ungene, så bestanden av disse fuglene er også større nå enn på lenge. Haukugle, lappugle, jordugle og fjellvåk sees ofte i fjellet i år.

Fjellvåk på Beiarfjellet, i grenseområdet til Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. I et begrenset område på noen få kvadratkilometer observerte jeg tre individer i fredelig sameksistens. Den enkelte fjellvåken finner så mye mat at det ikke lønner seg å bruke energi på å jage bort artsfrender. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 125. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Frihånd.

Når fjellvåken flyr sakte over vidda, eller seiler på stive vinger, så speider den intenst etter lemen. Nå gjelder det å spise så mye som mulig, for til vinteren blir det magre tider. Det er ikke slik at fjellvåken vet dette, men det urgamle instinktet gjør at fuglen fanger og spiser lemen det den er god for, i sin genetisk betingede jaktiver. I slike situasjoner bidrar instinktet til at sjansene for å overleve en kald vinter med lite mat øker betraktelig.


Lemenet satser på at pelsen kamuflerer det tilstrekkelig mot fiender. Beiarfjellet, der fjellvåkene kretset over. Lite lys grunnet mørke skyer over og store steiner på vidda gjorde at ISO-verdien ble høy. Større blenderåpning, blender 5.6 i stedet for 8, ga lavere ISO, uten at eksponeringstiden ble for lav for frihåndsopptak. Det svake lyset gjorde at autofokusen jaget så mye fram og tilbake at jeg heller fokuserte manuelt. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 5.6, 1/800 sek, ISO 2500. Lukkerautomatikk og auto-ISO, manuell fokus og raw-format. Frihånd.

Septemberdagene får fjellet til å flamme i de vakreste nyanser av gult, orange, rødt og grønt. Enkelte solstreif gjennom skydekket får fram noen utrolige farger i terrenget. Det er ikke enkelt å finne riktige eksponeringsverdier når noe av landskapet er solbelyst, mens andre deler ligger i skygge under mørke skyer. Men generelt gjelder det at de lyseste partiene bør være riktig eksponert, og så får heller de mørke partiene bli litt ekstra mørke. Overeksponerte lyngheier ser ikke særlig pent ut.

Solstreif gjennom tett skydekke gjorde at enkelte deler av bildet fikk sol, mens andre deler ble liggende i mørke. Jeg eksponerte etter de solbelyste delene. I dette området myldret deg av lemen, og flere fjellvåker kretset over. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/2.8 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/125 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Frihånd.

lørdag 2. juli 2011

Redusere tåka digitalt?

Fotografering i regn og tåke gir store utfordringer. I tillegg til å sikre at kameraet ikke blir for vått, eller ikke vått i det hele tatt hvis det ikke har værtetninger, skaper tåke og regn lett dårlig kontrast og kalde toner. Nå kan det godt hende at det nettopp er lav kontrast og blåstikk du ønsker for bildet, men uansett så er det bare å justere verdiene i raw-framkalleren etterpå.

Det å skulle finne riktig hvitbalanse under slike forhold er ikke enkelt, og får gjerne mer preg av eksperiment enn beregning. Kontrast og fargestyrke blir altfor komplisert å skulle justere før opptaket når det yrer eller regner. Da er fotografering i raw-format gull verdt.

Inne på Holandsfjellet i Meløy kommune, Nordland fylke, drev tåka som vått og kaldt yr og regn nå i slutten av juni. Her gjaldt det for oss tre fotograferende fjellvandrere å knipse i de øyeblikkene det kom hull i skydekket eller tåketeppet slik at Holandsfjorden under kom fram. Skiftingene i skydekket over oss skapte relativt store og raske variasjoner i hvitbalansen også.

Her ser du resultatet av to ulike utgaver av samme eksponering. Det blir opp til fotografen å avgjøre hvordan han eller hun ønsker at det ferdige bildet skal framtre. Alt avhenger av justeringene du gjør i raw-konverteren før framkalling til jpg.

Canon EOS 5D mkII, EF 24-105/4 L IS USM, 28 mm, bl 7.1, 1/320 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk og auto-ISO.

Framkalt i DPP, Canon Digital Photo Professional. Hvitbalanse: 6000 Kelvin. Bildemodus: landskap. Kontrast justert opp til 4, altså maksimalt. Høylys er justert ned til -5, også maksimum. Fargeintensitet er justert opp til 4, som også er maksimum. Når du øker kontrasten, er det viktig at spesielt lyse felt, som en grå himmel, justeres ned i intensistet for å unngå utbrenthet. Følg da med på andre lyse felt, som snø eller is. På disse kan du da få uønskede effekter. Da gjelder det å finne en justering som ikke er altfor kraftig. Økning av fargeintensiteten vil også forsterke eventuelt fargestikk. Da kan det hende at hvitbalansen må justeres ytterligere basert på den fargeintensiteten du til slutt velger.

Canon EOS 5D mkII, EF 24-105/4 L IS USM, 28 mm, bl 7.1, 1/320 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk og auto-ISO.

Her er opptaktsdataene i utgangspunktet beholdt. Hvitbalanse er stilt på dagslys, noe som tilsvarer de ordinære diasfilmene, som Fuji Velvia. Bildemodus: landskap. Dette gir i utgangspunktet litt høyere kontrast enn bildemodus standard. Høylys og fargeintensitet er beholdt uforhandret, altså slik de er satt i bildemodus landskap. Kanskje er det akkurat slik du vil at bildet skal være. Hvis ikke, er det bare å justere i vei i raw-fila. For selve raw-fila kan ikke forandres eller ødelegges. Det er bare dine innstillinger i raw-framkalleren som lagres slik du ønsker de skal være. Og her kan du seinere angre alle dine justeringer.

Som et behagelig landskapsbilde synes jeg den øverste utgaven fungerer best. Men for å framheve tåke og kaldt regn, så fungerer det andre bildet bedre.

fredag 3. juni 2011

Grønn sandjeger - hurtig utfordring

Fotografering av insekter og edderkoppdyr kan by på store og spennende utfordringer. Største problemet er at mange av disse dyrene holder høyt tempo på bakken eller i lufta. Og da dyrene er mye mindre enn pattedyr og fugler, må du mye nærmere for å få nærbilder. I mange tilfeller må du nærmere enn nærgrensa på objektivet tillater. Da er en eller flere mellomringer mellom teleobjektiv og kamerahus, eller et makroobjektiv med brennvidde i teleområdet, nødvendig. Liten dybdeskarphet gjør det også vanskelig å få mest mulig av dyret skarpt i samme bildet. Her er det bare å fyre løs, og hele tiden ha som mål at hodet og øynene skal være i fokus.

Grønn sandjeger i Holandsfjorden, Nordland. Canon EOS 5D Mark II, EF 100/2.8 L IS USM Macro, bl 5.6, 1/320 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Manuell fokus. Frihånd.

Sandjegeren er et rovdyr og har derfor også hurtighet og vaktsomhet så det holder. Dermed måtte jeg smyge innpå med krum rygg og objektivet nærmest mulig bakken og dyret. For å øke dybdeskarpheten noe, blendet jeg ned til 5.6. Dette ga eksponeringstider på mellom 1/250 og 1/500 sek med ISO 100. Kunne ha gått opp til ISO 200 eller 400, og derved fått kortere eksponeringstider. Men jeg valgte ISO 100 for best mulig bildekvalitet, og satset heller på serie-eksponeringer der jeg på PC'en etterpå valgte ut kun de helt skarpe bildene. Valgte manuell fokus for å ha full kontroll over hvor skarpheten havnet, og finfokuserte ved å variere avstanden mellom insektet og kameraet. Stativ var bare å glemme.

Å justere eksponeringen helt korrekt i det høye tempoet, der bakken hele tiden varierte mellom grønn mose, brun sandjord og nesten hvitt fjorårsgress, i tillegg til varierende skygge fra trærne over, var ikke mulig. Men med raw-format er det ingen problemer, for eksponeringen kan justeres ganske mye etterpå på datamaskinen.