Redusere tåka digitalt?

Fotografering i regn og tåke gir store utfordringer. I tillegg til å sikre at kameraet ikke blir for vått, eller ikke vått i det hele tatt hvis det ikke har værtetninger, skaper tåke og regn lett dårlig kontrast og kalde toner. Nå kan det godt hende at det nettopp er lav kontrast og blåstikk du ønsker for bildet, men uansett så er det bare å justere verdiene i raw-framkalleren etterpå.

Det å skulle finne riktig hvitbalanse under slike forhold er ikke enkelt, og får gjerne mer preg av eksperiment enn beregning. Kontrast og fargestyrke blir altfor komplisert å skulle justere før opptaket når det yrer eller regner. Da er fotografering i raw-format gull verdt.

Inne på Holandsfjellet i Meløy kommune, Nordland fylke, drev tåka som vått og kaldt yr og regn nå i slutten av juni. Her gjaldt det for oss tre fotograferende fjellvandrere å knipse i de øyeblikkene det kom hull i skydekket eller tåketeppet slik at Holandsfjorden under kom fram. Skiftingene i skydekket over oss skapte relativt store og raske variasjoner i hvitbalansen også.

Her ser du resultatet av to ulike utgaver av samme eksponering. Det blir opp til fotografen å avgjøre hvordan han eller hun ønsker at det ferdige bildet skal framtre. Alt avhenger av justeringene du gjør i raw-konverteren før framkalling til jpg.

Canon EOS 5D mkII, EF 24-105/4 L IS USM, 28 mm, bl 7.1, 1/320 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk og auto-ISO.

Framkalt i DPP, Canon Digital Photo Professional. Hvitbalanse: 6000 Kelvin. Bildemodus: landskap. Kontrast justert opp til 4, altså maksimalt. Høylys er justert ned til -5, også maksimum. Fargeintensitet er justert opp til 4, som også er maksimum. Når du øker kontrasten, er det viktig at spesielt lyse felt, som en grå himmel, justeres ned i intensistet for å unngå utbrenthet. Følg da med på andre lyse felt, som snø eller is. På disse kan du da få uønskede effekter. Da gjelder det å finne en justering som ikke er altfor kraftig. Økning av fargeintensiteten vil også forsterke eventuelt fargestikk. Da kan det hende at hvitbalansen må justeres ytterligere basert på den fargeintensiteten du til slutt velger.

Canon EOS 5D mkII, EF 24-105/4 L IS USM, 28 mm, bl 7.1, 1/320 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk og auto-ISO.

Her er opptaktsdataene i utgangspunktet beholdt. Hvitbalanse er stilt på dagslys, noe som tilsvarer de ordinære diasfilmene, som Fuji Velvia. Bildemodus: landskap. Dette gir i utgangspunktet litt høyere kontrast enn bildemodus standard. Høylys og fargeintensitet er beholdt uforhandret, altså slik de er satt i bildemodus landskap. Kanskje er det akkurat slik du vil at bildet skal være. Hvis ikke, er det bare å justere i vei i raw-fila. For selve raw-fila kan ikke forandres eller ødelegges. Det er bare dine innstillinger i raw-framkalleren som lagres slik du ønsker de skal være. Og her kan du seinere angre alle dine justeringer.

Som et behagelig landskapsbilde synes jeg den øverste utgaven fungerer best. Men for å framheve tåke og kaldt regn, så fungerer det andre bildet bedre.

Grønn sandjeger - hurtig utfordring

Fotografering av insekter og edderkoppdyr kan by på store og spennende utfordringer. Største problemet er at mange av disse dyrene holder høyt tempo på bakken eller i lufta. Og da dyrene er mye mindre enn pattedyr og fugler, må du mye nærmere for å få nærbilder. I mange tilfeller må du nærmere enn nærgrensa på objektivet tillater. Da er en eller flere mellomringer mellom teleobjektiv og kamerahus, eller et makroobjektiv med brennvidde i teleområdet, nødvendig. Liten dybdeskarphet gjør det også vanskelig å få mest mulig av dyret skarpt i samme bildet. Her er det bare å fyre løs, og hele tiden ha som mål at hodet og øynene skal være i fokus.

Grønn sandjeger i Holandsfjorden, Nordland. Canon EOS 5D Mark II, EF 100/2.8 L IS USM Macro, bl 5.6, 1/320 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Manuell fokus. Frihånd.

Sandjegeren er et rovdyr og har derfor også hurtighet og vaktsomhet så det holder. Dermed måtte jeg smyge innpå med krum rygg og objektivet nærmest mulig bakken og dyret. For å øke dybdeskarpheten noe, blendet jeg ned til 5.6. Dette ga eksponeringstider på mellom 1/250 og 1/500 sek med ISO 100. Kunne ha gått opp til ISO 200 eller 400, og derved fått kortere eksponeringstider. Men jeg valgte ISO 100 for best mulig bildekvalitet, og satset heller på serie-eksponeringer der jeg på PC'en etterpå valgte ut kun de helt skarpe bildene. Valgte manuell fokus for å ha full kontroll over hvor skarpheten havnet, og finfokuserte ved å variere avstanden mellom insektet og kameraet. Stativ var bare å glemme.

Å justere eksponeringen helt korrekt i det høye tempoet, der bakken hele tiden varierte mellom grønn mose, brun sandjord og nesten hvitt fjorårsgress, i tillegg til varierende skygge fra trærne over, var ikke mulig. Men med raw-format er det ingen problemer, for eksponeringen kan justeres ganske mye etterpå på datamaskinen.

Gransangeren - vår mest hardføre sanger

Gransangeren kom til Nordland tidlig i mai måned, som vanlig. Noen få eksemplarer pleier enkelte år å holde stand helt til snøen legger seg på seinhøsten. Da finnes ingen insekter den kan leve av. Sangerne lever i alt vesentlig av insekter, men gransangeren må på seinhøsten ta til takke med frø, en uvanlig kost for en sanger.

Den karakteristiske "tjiff tjaff tjiff ..." gjør den lett å skille fra alle andre fugler i norsk fuglefauna. Jeg har hørt den synge i Hunstadlia ved Bodø i snøvær, med nysnø på bakken. En forundelig opplevelse. Men det er mulig slike etternølere ikke overlever lenge etter at snøen er kommet. For det å starte trekk sørover alene, er mer uvanlig for en trekkfugl.

Men nå er det vår og naturen er full av fuglesang, fra fjæra og helt til høgfjellet.

Gransanger i Valosen ved Bodø, Nordland fylke. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 800. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Frihånd.

Denne hannen besøkte jeg i dens territorium i Valosen ved Bodø. Da jeg spilte av sangen til gransanger fra min mediaspiller på mobiltelefonen, ble det virkelig fart i den. Den fløy rundt fra busk til busk på leting etter konkurrenten den hørte like ved. Da var det bare å fyre løs med kameraet.

Nordlys over Heggmotinden

Nordlys over Heggmotinden i februar, Sjunkhatten nasjonalpark i Nordland. Canon EOS 5D MarkII, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 4, 10 sek, ISO 800. Speil oppe, og forsinket utløsning på 2 sek i stedet for snorutløser. Stativ: Benro C-058 n6 (karbon) og kulehode Benro BH-0. Lukkerautomatikk, manuell ISO, raw-format.

I Nord-Norge har du muligheten til å bivåne nordlyset, Aurora borealis, der det flakker over nattsvart vinterhimmel. Styrken på nordlyset er helt avhengig av solaktiviteten. For det skyldes elektriske utladninger når små partikler fra sola, fra såkalte solvinder, treffer det magnetiske feltet rundt jorda.

Det meste av vinteren var solaktiviteten beskjeden. Det medførte også at nordlyset bare var synlig i perioder, og da oftest helt svakt. Faktisk var det mange ganger så svakt at det nesten ikke var mulig å oppdage.

Med digital fotografering kan du sjekket resultatet rett etter eksponeringen. Da jeg var innover mot Heggmotinden og Sjunkhatten nasjonalpark en sein kveld i februar, kunne jeg bare ane nordlyset som et svakt slør på himmelen, nesten mer som helt lette tåkeskyer. Vinden blåste kraftig fra øst, 10 minus og snøfokk til meteren over bakken i kulingkastene. Altså en hustrig fotoseanse.

Godt kledd satte jeg igang. Kameraet ble satt på stativet og stativbeina spriket mer enn normalt slik at oppsettet ikke skulle velte i vinden. Rask justering av brennvidden til maks vidvinkel, manuell innstilling av ISO-verdien til 800, full blenderåpning, altså blender 4, og lukkerautomatikk, på 5D'en kalt "AV".

Speilet vippet jeg opp like før eksponeringen, slik jeg alltid gjør ved lengre eksponeringstider. I stedet for snorutløser valgte jeg selvutløser med 2 sek forsinkelse. Når 5D'en er satt til å åpne speilet før eksponeringen, skjer dette automatisk når selvutløser benyttes. En veldig praktisk funksjon, og noe som gjør at snorutløseren i mange tilfeller godt kan bli liggende i fotosekken ved landskapsfotografering
.
I fullmånelyset bakfra ble eksponeringstiden 10 sekunder. Hver eksponering ble sjekket på LCD'en. Først da kunne jeg se nordlyset godt. Det er utrolig hvor mye nordlys som kan festes på sensoren mens øynene knapt aner noe oppe på himmelen.

Da jeg neste kveld satt ved datamaskinen hjemme og arbeidet med bildene, var gleden nesten like stor som under selve fotograferingen. Slik er det i den digitale tidsalderen, arbeidet med bildene på datamaskinen etterpå gjenskaper opplevelsene og tilfører det hele en ny dimensjon. Det er virkelig morsomt å arbeide med egne bilder.

Nordlyset var i utgangspunktet svakt, så fargen var derfor blass og lite spennende. Da dro jeg spaken for color saturation i raw-konverteren Canon DPP opp til 3. Slik ble nordlyset langt mer interessant, og den nattsvarte himmelen svakt opplyst av sola lange nede i nord et sted, ble mer blåaktig. Men nå ble også snøen blåaktig, og det ble litt for mye blått nattelys. Derfor justerte jeg "white balance adjustment" slik at snøen nesten ble hvit. Kunne fått snøen helt hvit ved å bruke pipetten, men jeg ville ha en aning blåskjær i snøen for å beholde nattestemningen.

Tjelden på Mørkvedodden

 Tjelden er tilbake i Nord-Norge fra sitt vinteropphold i Vest-Europa. Den overvintrer spesielt på De Britiske Øyer og langs kysten vest i Tyskland og i Frankrike. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, 2X konverter (Extender EF 2X III), bl 8, 1/800 sek, ISO 2500. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Frihånd.

I dag vandret et par på næringssøk nede i tangbeltet på Mørkvedodden i Nordland fylke. Her vendte de tanget og lurte nebbet under løsrevet tare og storvokst grisetang på jakt etter små krepsdyr, som tanglopper, eller en og annen musling som uforvarende lå halvåpen. Jeg krøp nærmere fuglene nede i ei langsgående sprekk i svaberget. Da sprekken tok slutt, var det bare åpne berget ned mot fuglene. Jeg valgte å stanse slik at jeg ikke risikerte å skremme fuglene på flukt. Kameraet måtte jeg løfte såpass høyt opp for å få fri sikt at jeg måtte holde det på frihånd og ikke støtte det mot steinene foran meg. I lett regn og tunge skyer var det dårlig fotolys. Derfor valgte jeg auto-ISO som sikrer en eksponeringstid på linje med eller kortere enn brennvidden, altså kortere eksponeringstid enn 1/600 sek, slik at sjansen for skarpt frihåndsopptak ble tilstrekkelig stor.

I flere minutter gikk fuglene rolig nede i tangbeltet på matleting. Men så fant de nok ut at det var på tide med forflytning. Jeg tok noen korte serier på fuglene idet de fløy innover Saltenfjorden til nye matplasser. Som vanlig hadde jeg kameraet på serieopptak.

Tjelden tok etter hvert til vingene og fløy innover Saltenfjorden til nye matplasser. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, 2X konverter (Extender EF 2X III), bl 8, 1/800 sek, ISO 1000. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Frihånd.

Admiral med 600 mm

Normalt benytter jeg makroobjektiver når jeg skal fotografere insekter. Særlig benytter jeg Canon EF 100/2.8 L IS USM, og mer sjelden Sigma 150/2.8 EX DG Macro. Men det går også an å fotografere insekter med 600 mm "kanontele".

Admiral i Sjunkhatten nasjonalpark, Nordland fylke. Canon EOS 50D, EF 300/2.8 L IS USM + 2X konverter (Extender EF 2X II), 600 mm, bl 8, 1/1000 sek, ISO 640. Lukkerautomatikk og auto-ISO.

Et teleobjektiv på 600 mm, som Canon EF 600/4, har i utgangspunktet for dårlig nærgrense til at det kan nyttes til insektfotografering. Med en mellomring eller to vil nærgrensen bli betraktelig bedre. Men EF 300/2.8 har i utgangspunktet en nærgrense på 2.5 meter, og det er bra. Setter jeg en konverter mellom objektivet og kamerahuset, beholdes nærgrensen mens brennvidden øker. Resultatet i dette tilfellet er et objektiv med 600 mm brennvidde og 2,5 meter nærgrense, og største blenderåpning blir 5.6. Alstå 600/5.6 med IS (bildestabilisator) og 2,5 m nærgrense! Da er det plutselig blitt et brukbart makroobjektiv, i alle fall for såpass store insekter som sommerfugler.

EF 300/2.8 L IS USM er så skarptegnende at bruk av 1,4X eller 2X konverter fortsatt gir svært skarpe bilder. Men autofokusen har en tendens til å bli liggende litt for langt unna. Selv har jeg prøvd meg fram og funnet at mikrojusteringen i kamerahuset ved bruk av dette objektivet og 2X konverter må settes til -8. Da treffer fokusen godt. Den samme autofokus-justeringen må gjøres uansett hvilket kamera jeg bruker. Og både versjon II og versjon III av 2X-telekonverteren behøver samme mikrojustering. Brukes objektivet uten konvertere, er autofokusen på dette objektivet temmelig nøyaktig.

Admiral er en sommerfugl som nokså sjeldent observeres så langt nord som nord for Saltfjellet i Nordland fylke. Normalt opptrer den i Norge bare stort sett nord til Nord-Trøndelag. Interessant er det også at arten ikke tåler å overvintre i snø og kuldegrader, men trekker lenger sørover for å tilbringe vinteren. Sommerfuglen som jeg traff i mai i Sjunkhatten nasjonalpark, er altså en langveisfarende "trekk-sommerfugl"! Det er i tillegg en av de største sommerfuglene du kan treffe på i disse traktene.

Bildet av admiralen ble tatt på frihånd, for stativ eller annen støtte hadde jeg ikke tilgjengelig i øyeblikket. Og et stativ ville dessuten begrenset bevegeligheten mye, samtidig som det ville heftet min tilnærming og lett ville skapt vibrasjoner i bakken som kunne skremt sommerfuglen.

Selvsagt tok jeg en del bilder etter hvert som jeg nærmet meg admiralen. Og så valgte jeg ut de skarpeste av de tatt på korteste avstand, på datamaskinen i etterkant, og slettet alle de andre mindre vellykkede bildene.

I tillegg har et kamera som EOS 50D en oppløsning på 15 megapiksler, så her er det til en viss grad rom for å ta utsnitt av bildet. 

Nå er sommerfuglene snart tilbake i skog og fjell også i Nord-Norge. Våren er allerede kommet langt. Det er bare å glede seg til livet igjen syder i norsk natur.

Praktærfugl hann - en arktisk perle

Praktærfugl hann, Somateria spectabilis, i Bodø havn. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 2X konverter (Extender EF 2X III), 600 mm, bl 8, 1/800 sek, ISO 320, lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Støtte mot kaigelender.

Praktærfuglen hekker på Svalbard og andre høyarktiske områder. Men om vinteren overvintrer en del eksemplarer i Nord-Norge, særlig fra Lofoten og nordover. I havnebassenget i Bodø kommune, og i Saltstraumen, verdens sterkeste tidevannsstraum, kan vi finne en eller et par hanner i vintermånedene, alltid sammen med vanlig ærfugl.

De to fjærspissene på ryggen, som også hunnen til en viss grad har, samt de vakre fargefeltene på hodet, gjør den lett kjennelig. Den oransjegule nebbknølen, sammen med grønne kinn og rødt nebb, gjør fuglen utrolig vakker.

Nebbknølen, med oransje sider og svart midtfelt, skiller den lett fra den vanlige ærfuglen. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 2X konverter (Extender EF 2X III), 600 mm, bl 8, 1/800 sek, ISO 250, lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Støtte mot kaigelender.

Den vanlige ærfuglen, Somateria mollisima, er også en vakker fugl. Men den mangler de veldige fargene på hodet, og over og på nebbet, som praktærfuglen har. Hunnen er brunspraglete, slik at hun kan ligge kamuflert på reiret i hekketiden. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 2X konverter (Extender EF 2X III), 600 mm, bl 8, 1/1000 sek, ISO 250, lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Støtte mot kaigelender.


Når sildemottaket i havna pøser ut prosessvann, flyter det av godbiter for ærfuglene. Da er de verken spesielt sky eller vanskelig å komme innpå. Praktærfuglen opptrer akkurat som den vanlige ærfuglen, svømmer i flokk og satser på at artsfrendene vurderer og varsler eventuelle farer. Jeg behøvde ikke å snike meg innpå, men holdt en avstand på rundt 30 meter. På den avstanden tok fuglene omtrent ikke notis av meg.

Vaklende på en leider, landgang til en tråler, fant jeg anlegg for objektivet mot rekkverket. Så var det bare å fyre løs. Selv om lukkertiden var rundt 1/800 til 1/1000 sek, så er det lett å være uheldig og få bevegelsesuskarphet i bildene. Jeg tar derfor alltid serier på minst tre-fire eksponeringer, og så kan jeg på datamaskinen i etterkant velge ut de aller skarpeste bildene. Resten slettes straks. Av 150 eksponeringer tok jeg vare på rundt 30.

Med EOS 7D kan jeg ta nokså kraftige utsnitt av bildene, for originalene er på mer enn 18 megapiksler. Det hjelper godt på når en ikke kan komme helt innpå fuglene. Brukte kun det midterste fokuspunktet, noe jeg oftest gjør i de fleste fotosituasjoner, og lot det stå til med kjedelig, midtstilt komposisjon. Ved å bruke bare ett fokuspunkt vet jeg nøyaktig hvor fokuseringen vil ligge. For når jeg vet at jeg må foreta et utsnitt for å få motivet nær nok, så ligger det også i kortene at komposisjonen kan endres til noe mer spennende på datamaskinen før framkallingen til jpg-format.