Vinterkulde og liv i naturen

Rødreven har tatt seg over Vatnvatnet på snødekt stålis. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/200 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Kontrasten er økt noe og blåstikket justert slik jeg vil ha det, under den påfølgende konverteringen i Canon DPP.

Sola gir gulaktig lys på hvite fjelltopper i Sjunkhatten nasjonalpark. Heggmotinden (798 moh) t v og Blombakkfjellet t h.Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 55 mm, bl 8, 1/400 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format.  Blåstikket justert slik jeg vil ha det, under den påfølgende konverteringen i Canon DPP. Blå skygger framhever vinterkulda.

"Og reven rasker over isen ..." Slik heter det i ei riktig gammel vise med ukjent opphav. Reven her har tatt seg fram ei lengre strekning over Vatnvatnet på halvmeteren tykk stålis med nysnø oppå. For noen dager siden kom det en god del nysnø over Salten. Med sola stadig høyere på himmelen blir det svært så trivelig i vinternaturen.

De dyrene som har klart seg så langt i vinter, er de med de beste forutsetningene for å kunne føre slekta videre. Mange har dukket under for kulde og matmangel.

Det føles nesten urettferdig å være naturfotograf. Jeg kan starte ut hjemmefra med en god frokost innabords og varme klær for å kunne mestre noen kuldegrader. Å fryse på fingrene mens man fikler med kamera-innstillingene er jo bare en bagatell - det skal nok mer til før jeg stryker med. Neglesprett eller ikke ...

Da er det kjekt å fotografere i raw-format. Slike vurderinger som hvitbalanse og eksakt lysmåling kan jeg spare meg for. Skulle eksponeringen blir for blå eller gul, eller bildet litt for mørkt eksponert, så rettes det enkelt på datamaskinen etterpå. Vinterbilder av dyrespor kan ofte bli mye bedre med noe sterkere kontrast enn ellers. Også dette tar jeg etterpå.

Men komposisjon, rette horisonter og eksakt fokusering, sammen med riktig valg av blender alt etter ønskene om dybde vs skarphet (mangel av bevegelsesuskarphet) tar jeg alltid svært nøye på.

Etter å ha stått slik ei stund og tenkt komposisjon og innhold i søkeren, tar jeg meg innover i bjørkeskogen på leiting etter pattedyr eller fugler som trosser vinterkulda.

Sola siger bak fjellene i sørvest. Det mørkner fort. Men nå hører jeg pludringa fra en liten flokk med småfugler som kommer seilende inn for landing i noen bjørker. Jeg vrir meg og ser raskt at det dreier seg om noen stjertmeiser. Denne arten er ikke blant de vanligste i Nordland, men observeres av og til på matleiting.

Stjertmeisene er rastløse fugler og observeres ofte bare i korte øyeblikk. Her kan det bli ei utfordring å få tatt noen bilder i det dårlige lyset.

Raskt tar jeg fram teleobjektivet, 300 mm med 2x konverter. Det blir ikke tid til å finne anlegg mot trær i nærheten, så jeg må velge å bruke relativt høy ISO. Jeg fyrer løs en del bilder - noen må da bli sånn passe bra.

Stjertmeisen observeres oftest i korte glimt. Fuglen er en rastløs liten krabat. Det gjelder ikke å dvele med fingeren på utløseren.Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 1250. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av farger og kontrast, samt valg av utsnitt, er  gjort i Canon DPP under konverteringen.

Brått letter hele flokken og forsvinner lenger inn i skogen.Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 1250. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av farger og kontrast, samt valg av utsnitt, er gjort i Canon DPP under konverteringen.

Jeg treffer med noen få bilder slik jeg ønsker. Så drar fugleflokken videre, og det gjør også jeg. Nå biter kulda, og mørket gjør fotografering med teleobjektiv stadig vanskeligere.