Komposisjon av landskapet

Lille Svartvatnet i Fridalen, like utenfor Sjunkhatten nasjonalpark. Speilende skyer og ei strandlinje med sti som går innover, gir dybde i bildet.Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 8, 1/125 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

 

Fridalen i Fauske kommune, Nordland fylke, går inn i Sjunkhatten nasjonalpark. Like utenfor vernegrensene ligger Lille Svartvatnet. Her står fjellbjørk og furu helt inntil vannet. Og landskapet ellers er preget av lyngmark og bevokste myrdrag.

 

Denne perlen er det jeg besøker denne dagen helt i slutten av august. Høsten er klar til prege landskapet med flammende gult og rødt.  Det er bare snakk om dager, og gjerne ei frostnatt eller to.

 

Akkurat nå er det de dypgrønne fargene som dominerer, sammen med mer gul- og rødaktig torvmose mellom trærne. Og et og annet lauv på fjellbjørka i ferd med å trekke inn det grønne klorofyllet.

 

Regnbygene har de siste dagene blåst inn over land med vestaværet. I morges skinte imidlertid sola, og lurvete skyer seiler sakte over himmelen.

 

Kontrasten mellom den grønne fjellnaturen og de sollyse skyene er forhold kameraet ofte har vanskeligheter med. Skal vegetasjonen være riktig belyst, brenner himmelen nesten helt ut.

 

Under slike forhold er det et lurt triks å la skyene speile seg i vannflata. Herved tapes en del av lyset, og skyene i vannspeilet får en lysintensitet som ligger mye nærmere vegetasjonen. Det gjelder da å få med mye skyspeiling i bildet, og mindre av den utbrente himmelen. Dette gir spennende muligheter til spenstige komposisjoner. Jeg lar strandlinja gå innover i bildet, sammen med en utydelig sti langs bredden. Derved skapes mer dybde.

 

Ved landskapsfotografering vil effektiv variasjon av brennvidden gi store forskjeller i uttrykket. Dersom du står på samme stedet, vil perspektivet imidlertid bli det samme.

 

Med ei lita tele blir landskapet mer høyreist. Lille Svartvatnet. Sola skinner i Midtiskaret. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 55 mm, bl 8, 1/80 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

Høye fjell med snøbreer dominerer bakgrunnen i bildet. Ved å benytte ei lita tele, i dette tilfellet 55 mm i småbildeformatet, skapes et villere landskap. Stille vatn med vannvegetasjon bestående av tjønnaks, bukkeblad og elvesnelle, med rolige myrer inntil, står i topografisk kontrast til fjellene bak. Det blir ei tett villmarksstemning.

Så vil jeg flate ut landskapet en del. Zoomer ut til 24 mm. Nå blir landskapet mye videre. Det formelig innbyr til å vandre innover. Jeg står tilsynelatende ikke ved vannbredden lenger. Uttrykket blir et helt annet.

Faktum er likevel at bildet over også befinner seg i bildet under. Ved å maskere vekk sidene i bildet, helt til utsnittet blir helt likt det i bildet over, så vil du se at bildene er helt like. Bare størrelsen i gjengivelsen på dataskjermen er forskjellig.

Ofte er det aktuelt å lage et tettere utsnitt av et motiv ved å fjerne deler av bildet. Ulempen er at det blir færre pixler igjen til å skape bildet. Skal du ha beste kvalitet, da er zooming løsningen, eller å skifte mellom objektiver med ulike brennvidder.

Jeg koser meg med landskapet her inne i villmarka denne dagen. Det er bare å jobbe med utstyret til resultatet blir slik jeg vil ha det. Og det gjør ingen ting om fotograferingen tar en del tid her i dette klekkeområdet for mygg. For på seinsommeren er mygga borte i Nord-Norge. Bra for oss tobeinte, i alle fall.

Skal jeg fotografere landskap, så er det komposisjonen som gjelder. Prøv det du også, varier komposisjonen med fotostandpunkt og ulike brennvidder. Det gjelder å unngå ting du ikke vil ha med i bildet. Et landskap får mange små detaljer, det er ikke til å unngå, og er gjerne med på å skape stemningen. Men det gjelder å unngå følelsen av rot i bildet.

Jeg avslutter her inne med litt bærplukking, fra hånd til munn. Multer, blåbær og tyttebær. Føler meg nesten som en bjørn der jeg går på myra og i lyngskråningene og beiter. Jeg både ser, lytter, lunkter og smaker på den herlige naturen. Og så kan jeg kose meg med bildene på datamaskinen i kveld etter å ha kommet hjem. Det må vel være natur i både pose og sekk.

Vidvinkel får det samme landskapet til å flate ut, og strekke seg innover i bildet. Lille Svartvatnet. Fra venstre sees Sørskaret, Midtiskaret og Nordskaret, alle i Sjunkhatten nasjonalpark. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 8, 1/80 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.