Tør vi gå over?

Ung orrhane i veikanten. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/640 sek, ISO 1600. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Bildestabilisator (IS). Justering av eksponeringen er gjort i Canon DPP under konverteringen.

På seinsommeren er de unge orrfuglene nesten like store som foreldrene, og fjærdrakten røper om det er orrhane eller ei orrhøne. Men sky som de voksne er de ennå ikke blitt.

Jeg kommer kjørende langs Vatnvatnet i Nordland fylke, en forholdsvis fredelig veistump langs dette nordnorske fjellvatnet som nesten grenser til Sjunkhatten nasjonalpark. Jeg sier fjellvatn, for omgivelsene har mye mer preg av fjellnatur enn skogsnatur. Selv om vatnet ligger mindre enn fem meter over havet.

Aner fred og ingen fare. Etter gjentatte møter med ekorn og hare på denne veien, er jeg ekstra årvåken for de ville dyrene. Kameraet ligger alltid klart i passasjersetet foran.

Da står de der, brått og rett etter en bakketopp. Øyeblikket etter er de borte i augustvegetasjonen langs veien. Jeg stopper opp litt forbi der fuglene var. Så får de tro at jeg har kjørt videre. Herfra jeg står, ser jeg litt bevegelse i høyreist geitrams og mjødurt ved veikanten. Altså smyger fuglene seg fram her.

Jeg stanser motoren på bilen, åpner bildøra og legger kameraoppsettet mot det nedrullete vinduet. Venter, kanskje et par minutter. Og stadig ser jeg bevegelse i vegetasjonen. I hodet er jeg ikke helt sikker på om det var orrfugler, for ryper i sommerdrakt er snarlike. Men størrelsen røper arten.

Nå er det bare å vente. Kanskje, men ikke helt sannsynlig, vil de dukke opp igjen i veikanten. De to orrfuglene.

Fem minutter går, kanskje mer. Stadig hører jeg små kontaktlyder i vegetasjonen, og en og annen mjødurt vaier på seg. Så kommer en av dem fram, ei orrhøne. Forsiktig, forsiktig. Blir stående i veikanten, helt inntil vegetasjonen, og iakttar den brede veien der de store og brummende steinene av og til farer fram i stor fart. Ikke vet vel orrfugler hva en bil er, og enda mindre at det alltid sitter mennesker i disse rullende steinene.

Brått kommer ei orrhøne listende fram fra vegetasjonen, årvåken og forsiktig. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 1600. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Bildestabilisator (IS). Justering av eksponeringen er gjort i Canon DPP under konverteringen.

Avstanden er rundt 30-40 meter. Skeptisk er den, men den ser nok ikke meg her jeg sitter nesten helt skjult bak bildøra.

Så kommer kompisene fram. Det er visst ingen farer her akkurat nå. De tre fuglene går vaktsomt langs hvitstreken i veikanten, som skikkelig siviliserte fotgjengere.

Etter ei stund langs veien, bestemmer de seg for å krysse over til andre siden. Først står de og saumfarer veien, i begge retninger. Når de er sikker på at de verken kan høre eller se noen farer, går de kjapt tvers over veien. Jeg fyrer løs. Seks-sju bilder i sekundet. Noe må vel bli skarpt.

Med vaktsomme blikk begge veier går orrfuglene bestemt over veien. En orrhane og to orrhøner, fra årets kull. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 1600. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Bildestabilisator (IS). Justering av eksponeringen er gjort i Canon DPP under konverteringen.

Da kommer brått en bil over bakketoppen. Fuglene øker tempoet betraktelig, og øyeblikket etter smyger de seg inn i vegetasjonen på andre siden av veien.

Slike morgener gir inspirasjon for en naturfotograf resten av dagen. Men noen flere orrfugler ser jeg ikke, etter mange timer i vakker villmarksnatur inn i Sjunkhatten nasjonalpark, mot Mistfjorden. Slik er livet. Det er i villmarka jeg leter etter motiver, men det helt uventede kan skje, som dette fuglemøtet før fototuren i det hele tatt var startet.