I øst innenfor Vatnvatnet ligger Heggmoen. Området preges av kystfuruskog og blandingsskog, med Allmenningselva og myrer, omkranset av fjell i Sjunkhatten nasjonalpark. Dette er et vakkert naturområde, i nasjonalparkens forgård.
Når juni går mot slutten i Nordland, slutter fuglene å synge, og mygg og knott inntar naturen. Det er fin mat for småfuglungene som i løpet av et par ukers tid skal fôres fram til flygedyktige fugler. Men for en tobeint fotograf kan det bli en i overkant heftig naturopplevelse. Myggolje er løsningen, Autan er mitt valg.
Naturen blir ikke grønnere enn i slutten av juni og i juli. Jeg tar til takke med den grønne overvekten, og nyter sommerdagen.
En disig himmel får fjellene omkring, som alle ligger i Sjunkhatten nasjonalpark, til lett å miste kontrasten og bli overeksponert. Men det nytter ikke å eponere mørkere, for den vakre kystfuruskogen må eksponeres riktig.
Løsningen blir å senke høylysene en del i det digitale mørkerommet etterpå. Da kommer også de svake skykonturene fram. Jeg synes fortsatt det er fantastisk at bildene kan justeres slik etter eksponeringen - det var ikke mulig i den analoge tidsalderen. Og så kan dette bare gjøres med godt resultat hvis en fotograferer i råformat.
onsdag 29. juni 2016
Juni vest i Sjunkhatten nasjonalpark
I juni kommer sommeren for fullt i nord. Fuglene synger fortsatt nå i midten av måneden. Men mange er helt stille og strever med ruging av egg eller fôring av unger. Lufta står nesten helt stille, bare et svagt vinddrag fra øst får gress og starr til av og til å vaie forsiktig. Mygg er det lite av, og kleggen er ikke begynt sitt intense blodsugerliv ennå.
Helt vest i Sjunkhatten nasjonalpark, og utenfor vernegrensene ved Steigtindvatnet og Småvatnan, preger fjellnaturen, selv om det er kort vei til havet. Myrtjern ligger det mange av, spredt i det litt steinete terrenget. De holdes på plass av berg og knauser, og gammel torv.
Oppe på fjellet like ved, på Kvitheia, er det mer vind. Frisk og klar fjelluft. Fjellvatn ligger innover, med Svadelvvatnet som det største. Og bak troner den snøkledde og majestetiske Sjunkhatten, med sine 1158 høydemeter over havet. Nå er jeg godt inne i nasjonalparken.
Nå kommer alle de 50 megapikslene i fullformatkameraet EOS 5Ds godt med. Naturen er spekket med små detaljer, så et kamera med god oppløsning er nødvendig for å kunne få med hele opplevelsen. Objektivet EF 24-70/4 med bildestabilisator og makroinnstilling er svært godt. Nesten ingen vignettering og veldig høy skarptegning gjør at kameraets enorme oppløsning kommer godt fram. Objektivet gir best resultat ved en blender på rundt 8.
Helt vest i Sjunkhatten nasjonalpark, og utenfor vernegrensene ved Steigtindvatnet og Småvatnan, preger fjellnaturen, selv om det er kort vei til havet. Myrtjern ligger det mange av, spredt i det litt steinete terrenget. De holdes på plass av berg og knauser, og gammel torv.
Oppe på fjellet like ved, på Kvitheia, er det mer vind. Frisk og klar fjelluft. Fjellvatn ligger innover, med Svadelvvatnet som det største. Og bak troner den snøkledde og majestetiske Sjunkhatten, med sine 1158 høydemeter over havet. Nå er jeg godt inne i nasjonalparken.
Nå kommer alle de 50 megapikslene i fullformatkameraet EOS 5Ds godt med. Naturen er spekket med små detaljer, så et kamera med god oppløsning er nødvendig for å kunne få med hele opplevelsen. Objektivet EF 24-70/4 med bildestabilisator og makroinnstilling er svært godt. Nesten ingen vignettering og veldig høy skarptegning gjør at kameraets enorme oppløsning kommer godt fram. Objektivet gir best resultat ved en blender på rundt 8.
Blomstring i havgapet
I Nordland vokser fjellplantene helt nede i fjæra. Men det gjør også skogplantene. Selv der salt sjøsprøyt på uværsdager dusjer vegetasjonen. Vi er såpass heldige i Nordland at regnvær stadig vekk vasker bort slikt salt sjøvann rimelig fort, før vegetasjonen rekker å ta særlig skade.
Å bare vandre rundt på svabergene og i strandvegetasjonen på godværsdager, og fotografere skogplanter, når måkene flyr over og tangen like ved lukter alt annet enn skog, er en surrealistisk opplevelse. Men du verden for en flott opplevelse!
En godværsdag tidlig i juni gjør jeg nettopp det. Koser meg med fotografering i Engavågen, i Meløy kommune.
Å bare vandre rundt på svabergene og i strandvegetasjonen på godværsdager, og fotografere skogplanter, når måkene flyr over og tangen like ved lukter alt annet enn skog, er en surrealistisk opplevelse. Men du verden for en flott opplevelse!
En godværsdag tidlig i juni gjør jeg nettopp det. Koser meg med fotografering i Engavågen, i Meløy kommune.
tirsdag 7. juni 2016
Carabus nitens - bare sjelden
mandag 16. mai 2016
Vårstemning i mai
Ikke helt vanlig i Holandsfjorden, grågås mellomlander for rast og hvile. Vanligvis trekker arten nordover helt ute ved kysten, og raster på holmer og gressgrodde odder. Jeg er akkurat ute i fjordlandskapet for å fotografere den nettopp utsprungne hvitveisen, der bakker og jorder fullstendig flommer over i år.
Så hører jeg den velkjente gåsekaklingen et eller annet sted på himmelen. Jeg hiver fram 300-millimeteren med 2x konverter, og det nye kameraet Canon EOS 80D. Men hvor i all verden er fuglene?
Brått legger jeg merke til at fuglene glir inn for landing på jordet like ved. Avstanden er vel rundt ett hundre meter. Hadde jeg sett at fuglene kom flygende helt lavt over Holandsfjorden, kunne jeg kanskje tatt noen fine fluktbilder. Men nå får jeg nøye meg med fuglene på jorden.
Midt blant det hvite blomsterteppet av hvitveis lander fuglene. Ikke lenge etter legger den ene seg ned. Her skal det hviles, ser det ut til. Fuglen ser temmelig sliten ut.
Men maken er årvåken. Som vanlig blant gjess, er det en som får oppgaven med å vokte mot fiender. Og det er maken. Jeg føler at det er hannen som passer på hunnen. Men - det kan selvsagt være helt motsatt.
Fuglene ser meg helt sikkert, og slik lar jeg det være. Da føler fuglene seg tryggest. Har de først oppdaget et menneske i nærheten, slippes det ikke av syne. Men for gåsa er faren er liten så lenge den har kontroll over hvor mennesket befinner seg. - Kanskje ikke helt sant. Jeg kunne jo vært av sorten som vifter rundt med ei hagle. Men munningen skremmer kanskje ikke, den er jo temmelig stor på objektivet mitt. Kanskje gåsa er såpass erfaren at den ser forskjell på våpen og objektiv ...
Det går halvtimen minst, før gjessene letter og svinger over tretoppene like ved, med retning mot nord.
Hvitveisen og hestehoven skyter fram mellom gammelgress og visne fjorårsplanter. Den nærmeste timer koser jeg meg med makrofotografering. Jeg lar det ordinære makroobjektivet ligge i fotosekken, og stiller heller EF 24-70/4 IS på makro-innstilling. Skikkelig lettvint, og skarpheten er veldig bra så lenge fokusen holdes innenfor det oransje makro-feltet på fokusskalaen.
Det blir både medlysbilder og bilder i motlys der sola lyser gjennom kronbladene. Noen bilder tar jeg liggende langflatt på bakken, slik at de snøkledde tindene langs Holandsfjorden skimtes i bakgrunnen. For ikke å stjele oppmerksomheten i bildene for mye, velger jeg ikke å blende ned mer enn til 8. Da kan snøfjellene skimtes, men bakgrunnen blir rein og behaglig diffus, og plantene blir liggende i fokus og gjengitt sylskarpt.
Så hører jeg den velkjente gåsekaklingen et eller annet sted på himmelen. Jeg hiver fram 300-millimeteren med 2x konverter, og det nye kameraet Canon EOS 80D. Men hvor i all verden er fuglene?
Brått legger jeg merke til at fuglene glir inn for landing på jordet like ved. Avstanden er vel rundt ett hundre meter. Hadde jeg sett at fuglene kom flygende helt lavt over Holandsfjorden, kunne jeg kanskje tatt noen fine fluktbilder. Men nå får jeg nøye meg med fuglene på jorden.
Midt blant det hvite blomsterteppet av hvitveis lander fuglene. Ikke lenge etter legger den ene seg ned. Her skal det hviles, ser det ut til. Fuglen ser temmelig sliten ut.
Men maken er årvåken. Som vanlig blant gjess, er det en som får oppgaven med å vokte mot fiender. Og det er maken. Jeg føler at det er hannen som passer på hunnen. Men - det kan selvsagt være helt motsatt.
Fuglene ser meg helt sikkert, og slik lar jeg det være. Da føler fuglene seg tryggest. Har de først oppdaget et menneske i nærheten, slippes det ikke av syne. Men for gåsa er faren er liten så lenge den har kontroll over hvor mennesket befinner seg. - Kanskje ikke helt sant. Jeg kunne jo vært av sorten som vifter rundt med ei hagle. Men munningen skremmer kanskje ikke, den er jo temmelig stor på objektivet mitt. Kanskje gåsa er såpass erfaren at den ser forskjell på våpen og objektiv ...
Det går halvtimen minst, før gjessene letter og svinger over tretoppene like ved, med retning mot nord.
Det blir både medlysbilder og bilder i motlys der sola lyser gjennom kronbladene. Noen bilder tar jeg liggende langflatt på bakken, slik at de snøkledde tindene langs Holandsfjorden skimtes i bakgrunnen. For ikke å stjele oppmerksomheten i bildene for mye, velger jeg ikke å blende ned mer enn til 8. Da kan snøfjellene skimtes, men bakgrunnen blir rein og behaglig diffus, og plantene blir liggende i fokus og gjengitt sylskarpt.
torsdag 14. april 2016
Sangsvanene trekker nordover
mandag 11. april 2016
Det våres først i havkanten
I Finnmark er det fortsatt vinter, med snødekte vidder og snøfokk i nordavinden. Mens på Østlandet har det lenge vært vår og snøfritt. Nordland ligger mellom disse, både nord og sør for polarsirkelen. Fjellene prydes av kritthvit snø, både gammelsnø og nysnø. Ute ved kysten blir kontrastene store mot den gryende våren langs havstrendene.
Hestehoven blomstrer ved strendene og ellers i lavlandet. Blomsterknoppene ble laget høsten i forveien, og har ligget hele vinteren og ventet på å få springe fram i vårsola. Hestehoven trenger ikke å få igang fotosyntesen med grønne blad for å la blomstene folde seg ut i bakkeskråningene. Den er førstemann ute i vårnaturen.
Lenger borte på svabergene grønnes det i de første spirene til rødsildra. Det går fort, bare noen dager til, så lyser bergsprekker og gresstuster i lilla blomster bortetter.
For en fotograf som lengter etter sterke blomsterfarger, kan messinglaven også friste med sine orange flater på svabergene. Den er en hardfør lav, som står i salt sjøsprøyt hele året.
I år skal jeg jobbe en del med makrofunksjonen til Canonobjektivet EF 24-70/4 IS. Det er fantastisk praktisk å kunne gå ned på makronivå uten å måtte skifte mellom objektiver. Resultatene hittil er overbevisende. Skarpheten er veldig høy på objektivet når fokusen holdes innenfor det markerte idealnivået for makro.
Hestehoven blomstrer ved strendene og ellers i lavlandet. Blomsterknoppene ble laget høsten i forveien, og har ligget hele vinteren og ventet på å få springe fram i vårsola. Hestehoven trenger ikke å få igang fotosyntesen med grønne blad for å la blomstene folde seg ut i bakkeskråningene. Den er førstemann ute i vårnaturen.
Lenger borte på svabergene grønnes det i de første spirene til rødsildra. Det går fort, bare noen dager til, så lyser bergsprekker og gresstuster i lilla blomster bortetter.
For en fotograf som lengter etter sterke blomsterfarger, kan messinglaven også friste med sine orange flater på svabergene. Den er en hardfør lav, som står i salt sjøsprøyt hele året.
I år skal jeg jobbe en del med makrofunksjonen til Canonobjektivet EF 24-70/4 IS. Det er fantastisk praktisk å kunne gå ned på makronivå uten å måtte skifte mellom objektiver. Resultatene hittil er overbevisende. Skarpheten er veldig høy på objektivet når fokusen holdes innenfor det markerte idealnivået for makro.
![]() |
| I Helligvær utenfor Bodø har våren fått skikkelig tak. Canon EOS 5Ds, EF 24-70/4 L IS USM, 24 mm, bl 8, 1/160 sek, ISO 100 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP4. |
Abonner på:
Innlegg (Atom)


























