.jpg)
Stemningen er spesiell. Nesten vindstille her i Gaunesmarka, bare et svakt drag fra øst, og sola kommer stadig vekk fram mellom skyer. Mange steder rundt meg regner det. Men ikke her, i alle fall ikke ennå.
Sola får regnbuen til å reise seg over granene bortenfor. En sjeldent fin regnbue. Jeg rekker et par bilder før de første regndråpene treffer kameraet - og meg. Litt etter høljer det ned, mens sola skinner. Jeg gidder ikke ofre kameraet, men pakker det ned i sekken og trekker regntrekket over.
Den forhatte granskogen, som hos oss i Nordland er plantet, gir tak over hodet. Ikke så galt at det ikke er godt for noe. Det blir nesten som å være snøskuter-motstander, men i all hemmelighet nyte fine skiforhold i ellers knehøy løssnø. Ikke si at jeg har sagt det, at plantet gran kan være fin i regnvær. Den forhatte plantegrana.
Jeg smyger meg fram så stille som overhodet mulig. Følger en svak sti i skogen, der jeg slipper å få greiner til å skrape støyende mot kroppen. Klær av ull eller fleece er ypperlige lyddempere. Men selv om jeg ikke bruker klær med støyende stoff, så er ryggsekken av nylon. Ei grein som skraper mot stoffet, kan være nok til at spøkelsene i skogen flykter. Og enda verre, greiner kan henge seg fast i for eksempel armen, og så nærmest ta tilfart mot det harde ryggsekkstoffet.
Med ansiktmaske og hansker av kamuflasjestoff, vil spøkelsene ha vanskeligheter med å se meg sålenge jeg ikke kommer i silhuett mot de blendende hvite skyene og himmelen forøvrig. Men de har andre sanser, overnaturlige sanser. Lukt og hørsel langt utenfor det jordiske. Slik føles det i alle fall.
Og jeg går hele tiden med 300-millimeteren skuddklar. Her er småskogen så tett at noe 600-millimeter-oppsett nesten blir for kraftig for de store dyrene i nordlandsskogene.
Her og der dekker tørt bjørke- og ospelauv stien. Da gjelder det å trå forsiktig, for hvert skritt kan gi forferdelig høy lyd, i alle fall for de som gjemmer seg i skogen, og som har ører digre som parabolskjermer.
Ute på ei myr får jeg et vakkert syn mot Børvasstindan. Regn som siger over Saltfjorden, og sola som skinner gjennom det, gir et utrolig sterkt lys i sør. Skogen foran står i skarp silhuett mot alt det lyse.
-HDR.jpg)
.jpg)
.jpg)
Akkurat da jeg tenker at her gjelder det å tråkke forsiktig i det tørre høstlauvet, så braker det i skogen 60-70 meter til høyre. Elg! Det første dyret raser gjennom skogen og over en kolle like ved. Nestemann har like stor fart, følger kameratens tråkk. Jeg dreier litt på kameraet og finner en trang åpning med høvelig fri sikt gjennom den tette småskogen. Her må elgen komme.
Kjapp fokus på bjørkene omtrent der elgen vil komme. Holder utløseren halvt nede og lar bildestabilisatoren jobbe. Et par sekund etter raser også sistemann forbi i søkeren. Jeg rekker et par raske skudd. Føler meg som en elgjeger, men jeg vet at jeg kan besøke de stolte spøkelsesdyrene en annen gang også.
Like brått som dyrene raste ut, like brått blir det helt tyst i skogen. Ikke et knest, ikke et tungt tråkk i bakken. Jeg blir stående og nesten lure på hva det var som nettopp skjedde.
Mer rekker jeg ikke å fundere over det. Klokka sier meg at jeg bør snu for å rekke hjem til middagstid.
Lyset skifter fortsatt uvanlig denne dagen. Kvitbergan på Stormyra mot nordvest ligger i skyggen, mens sola forgyller Mjønesfjellet bak. Og sannelig stiger en regnbue opp over fjellet her også. Ned med teleoppsettet og opp med landskapskameraet. Det blir en svært vanskelig eksponering, forskjellen mellom lyset i fjellet og skyggen på myra er betydelig. Spørs om jeg kan løse det hele med HDR-prosessering når hjem kommer hjem til PC'en.
-HDR.jpg)