Spurveugle på jakt

Spurveugla jakter etter småfugler på en fôringsplass i Holandsfjorden, Meløy kommune. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 1000. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av eksponeringen er gjort i Canon DPP under konverteringen.

I påska i år, på langfredag, møtte jeg spurveugla i Holandsfjorden i Nordland fylke. I farten minnet den om en trost uten hode. Kroppslengden er på bare 15-19 cm.

Det ble stor oppstand i gammelhuset i skogen der hele familien holdt til i påskeferien. Bestefar i huset sprang ut i snøværet i bare T-skjorta. Ikke med langkost for å jage småfuglenes verste trussel, men med kamera og teleobjektiv for å nyte naturfotografens otium.

Rundt fôringsplassen hadde mange småfugler funnet saftige solsikkefrø og feite meiseboller gjennom flere dager. Nå var det vill oppstand blant kjøttmeis og granmeis, grønnfink og dompap, og et par tre svarttrost-hanner. Ei spurveugle er aldri særlig populær hos småfuglene.

En kjøttmeis-hunn har funnet seg saftige solsikkefrø på fôringsplassen. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 500. Bildestabilisator. Stativet Manfrotto 055 Nat3 med kulehodet Manfrotto 488 RC2. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av eksponeringen er gjort i Canon DPP under konverteringen.

Tidligere på dagen satt jeg en times tid med kameraet på stativ noen få meter fra fôringsplassen. Småfuglene ble fort vant til den grønne skapningen som satt nesten helt urørlig i snøen litt bortenfor.

Det ble en mengde flotte bilder av kjøttmeis, granmeis, dompap og grønnfink. Men etter hvert ble fingrene såpass valne gjennom vottene i kuldegradene, at det ikke var annet å gjøre enn å trekke inn til vedovnen i stua igjen. Kan dette være et bestefar-syndrom?

Nå er valne fingre og vedovn totalt glemt. Det er kulda, snøværet og genseren også. Spurveugla er ikke særlig sky, og nå er den i tillegg skikkelig sulten. Min eldste sønn, Thomas, har oppe mistnettene for å fange småfugler for ringmerking. Han står ved nettet og tar løs en kjøttmeis da spurveugla ikke klarer å holde seg lenger. Den letter fra kvisten bortenfor og seiler helt inn i fingrene til Thomas for å sikre seg kjøttmeisen.

Etter et kaotisk basketak har ugla satt klørne i meisen og tatt livet av den, mellom hendene til Thomas. Men fortsatt henger meisen i nettet. Den drevne ringmerkeren ble så overrumplet at han ikke rakk å slå hendene rundt ugla. Og hadde han gjort det, så hadde det vel blitt både skarpe klør og krumt nebb å forsvare seg mot.

Ugla setter seg ikke fast i nettet. Lynrapt slipper den taket i meisen og vinger bort til kvisten igjen. Men her blir den sittende og stirre mot meisen i nettet, med hodet dreid 180 grader. Og mot meg med teleobjektivet bare noen meter unna.

Det skarpe ugleblikket registrerer nok hver minste bevegelse jeg gjør, men sky er ugla ikke. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 800. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av eksponeringen er gjort i Canon DPP under konverteringen.

Så er det ikke annet å gjøre enn å løsne den døde kjøttmeisen fra nettet og kaste den bort i snøen nedenfor ugla. Kjempesynd at en så nyttig aktivitet som ringmerking for å bevare fuglebestandene fikk motsatt effekt. Men spurveugla hadde helt sikkert fanget seg meisemiddag uansett, for på fôringsplassen kryr det av småfugler.

Nå har også Thomas fått fram kameraet og 100-400 mm zoom-objektiv. Så står og sitter vi på huk med fingeren på utløseren begge to. Vi fotograferer så bufferet i kameraet blir fullt, og noen sekunders pause må til mens bildene lagres på kortet.

Vi satser på å få bilder av ugla idet den slipper seg ned fra kvisten og lander på meisen i snøen. Men ugla har god tid, flere minutter går. Helt uventet slipper den seg ned fra kvisten, og ingen av oss kameramenn rekker å få den avgjørende utløseren trykket ned.

Men det blir fine bilder av spurveugle på kjøttmeis i snøen.

Så sitter ugla der på kjøttmeisen i snøen. Akkurat som for å klemme livet ut av kjøttmeisen. Instinktet sier nok ikke at meisen er død allerede. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 160. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av eksponeringen er gjort i Canon DPP under konverteringen.

God tid har ugla. Den holder meisen godt i klørne, og må lire av seg en gulpebolle før den letter og forsvinner inn i skogen. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 640. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av eksponeringen er gjort i Canon DPP under konverteringen.

Til sist satser vi på å få bilder av ugla idet den letter fra snøteppet med kjøttmeisen i klørne. Men ugla har veldig god tid. Den gulper opp en gulpebolle, også det temmelig uventet. Det blir bilder av spurveugle på kjøttmeis, med fersk gulpebolle i snøen like ved. Til sist bestemmer ugla seg tilsynelatende spontant. Det er som når menn handler klær til sin kjære i avdelingen for kvinneklær, det skjer brått og bestemt uten noen som helst vurdering.

Jeg rekker noen bilder av ugleflukten, tror jeg. Bildene viser hvit snø, og bare det. Men nærbildene av spurveugla påska 2012 skal jeg leve lenge på!

Fjellbjørkas harde liv

Hvorfor hovedstammen bøyer den ene veien, mens en liten stamme, nærmest ei grein, trekker mot den andre, har sikkert en logisk forklaring. Men ingen kjenner historien om det harde livet fjellbjørka har levd. Drogvassdalen, Sjunkhatten nasjonalpark. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 58 mm, bl 8, 1/500 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

Livet i fjellet kan være svært hardt. Fjellbjørka må stå der den alltid har stått. Når snøen pisker i fullstorm mot nevra, og greinene strever med å holde seg fast til stammen, da går fjellrypa i dokk under snøteppet.

Haren har forlengst trukket ned i den tettere skogen. Ingen rødrev kan leve i fjellet i slikt vær. Men på sin utsatte post må fjellbjørka pent ta til takke med sin plass i livet. Jordsmonnet er ofte skrint, bare knapt nok tilstrekkelig til at bjørka kan finne fotfeste med røttene sine.

Alt det dårlige været som gjennom året kan herje i fjellet, det gjør den enkelte fjellbjørka til en skikkelig individualist. Ingen trær er like, og jo mer værhardt bjørka står, dess mer ulik er den sine artsfrender.

Denne marsdagen fordyper meg i den bestemte bjørka der den står oppunder høyfjellet.

Ingen fjellbjørker er like. Mye vind, piskende snøvær og skrint jordsmonn sørger for dette. Drogvassdalen, Sjunkhatten nasjonalpark. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 28 mm, bl 4, 1/1600 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

I sprekka der stammen deler seg, har gullroselaven funnet fine levekår. Drogvassdalen, Sjunkhatten nasjonalpark. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/200 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

Vår i nordnorsk villmark

En snøbyge slipper sola gjennom på Blåfjellet ovenfor Drogvatnet, Sjunkhatten nasjonalpark. Foran og helt innunder stupene ligger Olånsodalen i nord-sør-retning. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/800 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Kontrasten er økt noe under den påfølgende konverteringen i Canon DPP.

Mars måned har mange uttrykk i nordnorsk natur. Det veksler fra full vinter med snøstorm i fjellet, til milde dager med sol fra klar himmel. Akkurat denne dagen var sistnevnte tilfelle. I år har godværsdagene vært få. Men i dag i slutten av mars er sola stadig vekk framme mellom lette snøskyer.

I Drogvassdalen i Sjunkhatten nasjonalpark ligger det mye snø. Fjellbekkene er ennå ikke kommet fram, men nede ved Drogvasselva er elvebrantene høye med et metertykt snøteppe som stadig slipper små isfjell ned i det rennende vannet.

Motivene står i kø, så her gjelder det bare å passe på, og eventuelt vente litt, slik at sol og skygge fra skyene kommer akkurat der jeg vil ha det. I dag vil jeg fotografere den gryende våren i Sjunkhatten nasjonalparks fjellnatur.

Gåsungene er begynt å springe ut på selja. Drogvassdalen, Sjunkhatten nasjonalpark. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/640 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

Lauvskogen står ennå svart i fjellet. Nattmålstuva, 751 moh, bak. Drogvassdalen, Sjunkhatten nasjonalpark. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/500 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

Snøbyge lengst inne i Drogvassdalen, Sjunkhatten nasjonalpark. Marsværet kan være svært vekslende. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/800 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

Isen er begynt å løsne i Drogvasselva. Drogvassdalen, Sjunkhatten nasjonalpark. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 16, 1/200 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

Vinterkulde og liv i naturen

Rødreven har tatt seg over Vatnvatnet på snødekt stålis. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/200 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Kontrasten er økt noe og blåstikket justert slik jeg vil ha det, under den påfølgende konverteringen i Canon DPP.

Sola gir gulaktig lys på hvite fjelltopper i Sjunkhatten nasjonalpark. Heggmotinden (798 moh) t v og Blombakkfjellet t h.Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 55 mm, bl 8, 1/400 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format.  Blåstikket justert slik jeg vil ha det, under den påfølgende konverteringen i Canon DPP. Blå skygger framhever vinterkulda.

"Og reven rasker over isen ..." Slik heter det i ei riktig gammel vise med ukjent opphav. Reven her har tatt seg fram ei lengre strekning over Vatnvatnet på halvmeteren tykk stålis med nysnø oppå. For noen dager siden kom det en god del nysnø over Salten. Med sola stadig høyere på himmelen blir det svært så trivelig i vinternaturen.

De dyrene som har klart seg så langt i vinter, er de med de beste forutsetningene for å kunne føre slekta videre. Mange har dukket under for kulde og matmangel.

Det føles nesten urettferdig å være naturfotograf. Jeg kan starte ut hjemmefra med en god frokost innabords og varme klær for å kunne mestre noen kuldegrader. Å fryse på fingrene mens man fikler med kamera-innstillingene er jo bare en bagatell - det skal nok mer til før jeg stryker med. Neglesprett eller ikke ...

Da er det kjekt å fotografere i raw-format. Slike vurderinger som hvitbalanse og eksakt lysmåling kan jeg spare meg for. Skulle eksponeringen blir for blå eller gul, eller bildet litt for mørkt eksponert, så rettes det enkelt på datamaskinen etterpå. Vinterbilder av dyrespor kan ofte bli mye bedre med noe sterkere kontrast enn ellers. Også dette tar jeg etterpå.

Men komposisjon, rette horisonter og eksakt fokusering, sammen med riktig valg av blender alt etter ønskene om dybde vs skarphet (mangel av bevegelsesuskarphet) tar jeg alltid svært nøye på.

Etter å ha stått slik ei stund og tenkt komposisjon og innhold i søkeren, tar jeg meg innover i bjørkeskogen på leiting etter pattedyr eller fugler som trosser vinterkulda.

Sola siger bak fjellene i sørvest. Det mørkner fort. Men nå hører jeg pludringa fra en liten flokk med småfugler som kommer seilende inn for landing i noen bjørker. Jeg vrir meg og ser raskt at det dreier seg om noen stjertmeiser. Denne arten er ikke blant de vanligste i Nordland, men observeres av og til på matleiting.

Stjertmeisene er rastløse fugler og observeres ofte bare i korte øyeblikk. Her kan det bli ei utfordring å få tatt noen bilder i det dårlige lyset.

Raskt tar jeg fram teleobjektivet, 300 mm med 2x konverter. Det blir ikke tid til å finne anlegg mot trær i nærheten, så jeg må velge å bruke relativt høy ISO. Jeg fyrer løs en del bilder - noen må da bli sånn passe bra.

Stjertmeisen observeres oftest i korte glimt. Fuglen er en rastløs liten krabat. Det gjelder ikke å dvele med fingeren på utløseren.Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 1250. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av farger og kontrast, samt valg av utsnitt, er  gjort i Canon DPP under konverteringen.

Brått letter hele flokken og forsvinner lenger inn i skogen.Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 1250. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av farger og kontrast, samt valg av utsnitt, er gjort i Canon DPP under konverteringen.

Jeg treffer med noen få bilder slik jeg ønsker. Så drar fugleflokken videre, og det gjør også jeg. Nå biter kulda, og mørket gjør fotografering med teleobjektiv stadig vanskeligere.

Mildvær i januar

Isen er dekket med vann og issørpe på Innervatnet, Vatnvatnet. Bak ser du Aurnestindan, Ånsvikfjellet, Småtindan og Heggmotinden, alle i Sjunkhatten nasjonalpark. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 47 mm, bl 8, 1/50 sek, ISO 400. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av farger og kontrast, og påfølgende konvertering, er gjort i Canon DPP.

Januar i Nordland velger vi å tenke på som årets kaldeste måned. Men ikke sjelden kommer mildværet feiende inn fra sørvest, med sludd og regn. I går regnet det det meste av dagen, og mild vind tok hardt på nysnøen som falt de siste dagene.

Skiføret var topp i Bodømarka, nysnøen gjorde at trærne hengte med greinene i det stille vinterværet. Utallige ski ble tatt ut av mørke boder og luftet i den frie naturen. Inntil i går.

Men i mildværet er det lett å være naturfotograf, i alle fall mellom regnbygene. Jeg jobber hemningsløst med kameraet uten tanke for kalde fingre. Komposisjon og innstillinger går som en lek.

Gråvær i januar gir lite lys. Og fargene blir blasse og lite tiltalende. For andre enn for fotografene.

Er du nøye med gradvis å nøytralisere fargestikket som gjerne drar mot kaldt blått nå, så kan de øvrige fargene forsterkes. Resultatet blir tiltalende og motiverende. Men prøver du å forsterke fargene i et bilde tatt med dagslys-modus eller med automatisk hvitbalanse, blir resultatet bare blått og atter blått.

Når det er januar og gråvær, så ønsker jeg oftest å beholde litt av blåstikket. Det skaper mørketidsstemning og følelse av kaldt vintervær. Men det gjelder å være forsiktig med blåfargen. Ikke la nissene i Blåfjell pøse på med altfor mye blåbærsaft.

I løpet av den korte dagen i dag, med få timers "dagslys", fordypet jeg med i motiver inne ved Vatnvatnet, i kanten av Sjunkhatten nasjonalpark. Temaet var "mildvær i januar".

Mye overflatevann på Yttervatnet, Vatnvatnet. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 70 mm, bl 8, 1/80 sek, ISO 640. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av farger og kontrast, og påfølgende konvertering, er gjort i Canon DPP.

Varierende vannstand har fått isen til å sprekke rundt en stein i Hestsundet, Vatnvatnet. Skogen speiler seg i overflatevann. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/100sek, ISO 1250. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av farger og kontrast, og påfølgende konvertering, er gjort i Canon DPP.

Ikke mye annet er grønt i nordlandsnaturen midtvinters enn frodig mose på ei osp ved Hestsundet, Vatnvatnet. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/15sek, ISO 3200. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av farger og kontrast, og påfølgende konvertering, er gjort i Canon DPP. Lang eksponeringstid gjorde at jeg tok fem-seks eksponeringer for å sikre meg at i alle fall ei eksponering ble skarp.

Ospa med mose ved Hestsundet, Vatnvatnet. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 35 mm, bl 8, 1/40 sek, ISO 2500. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av farger og kontrast, og påfølgende konvertering, er gjort i Canon DPP.

Himmelen speiler seg i overflatevannet i Hestsundet, der et par steiner ser ut til å flyte fastfrosset i isen. Vatnvatnet. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 8, 1/20 sek, ISO 200. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av farger og kontrast, og påfølgende konvertering, er gjort i Canon DPP.

Landskapet speiler seg i overflatevannet i Hestsundet. Isen henger fast i bredden, og blir derfor liggende under vann når mye regn har fått vannstanden i Vatnvatnet til å øke. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 47 mm, bl 8, 1/50 sek, ISO 500. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av farger og kontrast, og påfølgende konvertering, er gjort i Canon DPP.

"Hvis ingen går i fella, men passer seg for den"

Elgku i villmarka, innenfor rota av Bodø-halvøya. 6. november kl 14.54. Viltkameraet Moultrie 6.0 mp. Svarthvittmodus og infrarød blitz, automatisk valgt av kameraet den halvmørke seinhøst-ettermiddagen.

Sånn går sangen til Alf Prøysen, altså Musevisa. Det er jo mus sangen handler om, men min felle er myntet på Norges største pattedyr, elgen.

Jula er over, og ribba og kveita likeså. Det er januar og det går mot lysere tider. I vinter snudde sola 22. desember klokka halv seks på morgenen. Og i Bodø kan vi se sola rundt 10. januar, eller litt seinere dersom Børvasstindan står i veien slik de gjør hjemme i Limyråsen på Hunstad.

Men fotofella mi fungerer i mørke også, den slår automatisk over på svarthvitt-modus og infrarød blitz. Fella er av typen Moultrie 6.0 mp. Fella skal kunne fungere i rundt 150 døgn på ett sett batterier. Ikke verst!

I oktober satte jeg ut fella ved et godt brukt elgtråkk et sted innenfor rota av Bodø-halvøya. Da jeg nylig byttet minnekortet, viste det seg at mange av bildene bare var utydelige skygger tatt gjennom et regnvått objektiv. Ikke noe særlig, altså. Men noen greie bilder ble det likevel.

Bildet øverst er ett i en brukbar serie av ei elgku som kommer vandrende intetanende oppover stien. Datoen er 6. november. Den lytter bakover, kanskje etter andre elger i følge. Vrir seg halv rundt og kikker bakover, før den siger videre oppover i skogen og forbi kameraet.

Men minnebrikken inneholdt også bilder av en elgokse som passerte fotofella noen dager tidligere, 30. oktober. Også da var det for mørkt til at kameraet kunne fotografere i farger.

Elgokse samme sted som over, 30. oktober kl 09.49. Viltkameraet Moultrie 6.0 mp. Svarthvittmodus og infrarød blitz, automatisk valgt av kameraet da naturlyset var svakt.

Det er utrolig spennende å jobbe med fotofelle, og særlig av typen viltkamera som kan stå ute i dagevis. Naturen får dermed stå uberørt av mennesker, sporene etter støvlene mine får tid til å slutte å dunste.

Ekstra spennende er det å plassere fotofella i en situasjon der dyrene naturlig trekker eller oppholder seg. Altså der en slipper å bruke "fremmedelementer" som åte. Bildene får dermed en ekstra dimensjon av villmark over seg. Ingen ting er gjort for at dyrene skal komme nær nok for fotografering.

Visst finnes det godt med elg i Nordland, mange av dem oppholder seg helt inntil husveggene særlig i vinterhalvåret. Men mye mer spennende er det å treffe på dem ute der naturen ikke har stier, veier eller andre strukturer vi mennesker bygger.

Det er ingen sak å fotografere elg nær bebyggelsen. Langt mer sky og årvåkne er de dyrene som oppholder seg langt borte fra menneskeskapte installasjoner. For en naturfotograf er det helt klart sistnevnte situasjoner som gir den største opplevelsen.

Gleder meg til neste gang jeg skal tømme fella. Snøen kom like før jul, inne mot grensefjellene ligger det halvmeteren med snø, ved kysten en god del mindre. Det blir spennende å se om noen har gått i fella selv om dyretråkkene er dekket av snø.

Nå er det bare tre-fire dager til sola kommer inn gjennom stuevinduene igjen. Enn så lenge er det bare å nyte den fantastiske solhimmelen i sør.

Godt nytt år!

Solhimmelen 6. januar over Børvasstindan, sett fra Limyråsen i Bodø. Kl 10.38. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/125 sek, ISO 500. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Konvertert i Canon DPP.

Og bakom hviler sola

Sola gjemmer seg bak fjellene her i Salten, og i Bodø vil den gjøre det helt til rundt 12.-13. januar. Saltfjellet er en majastetisk barriere mot øst og sør. Men når sola er borte, får himmelen slike farger som en sjelden ellers opplever.

Klokka 13.50 nå i ettermiddag var det bare å slippe den årlige rødtapen i kjøkkenvinduet, og snøsprayen. På med ytterjakke og sko, montere kameraet kjapt på stativet, og så ut og opp på hustaket.

Naboene har titt og ofte noe å snakke om, og det er ikke feieren som i tide og utide står på hustaket i all slags blåst det snakkes om. Det får så være. Noe må en jo ofre for bildeopplevelsen.

Solhimmelen i dag over Beiartindan og Skånlandsfjellet, sett fra Limyråsen i Bodø. Kl 13.56, og knapt ettermiddag. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/10 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk og manuell ISO, raw-format. Stativ: Benro C-058 n6 og Benro BH-0 kulehode. Speil vippet opp før eksponering, 2 sek selvutløser. Konvertert i Canon DPP.

Dagene er korte i nord nå i desember. Det gjelder å utnytte dagslyset når det som snarest er innom.

Unnskyldninger som kakebakst, julegavepakking, julekortskriving, julevask er det nok av. Og det er riktig gode unnskyldninger. Så fotograferingen bør ikke ta altfor lang tid. Og nå stuper jeg inn igjen til rødtapen og snøsprayen.