Ikke bare grønt

Irrgrønn mose og smeltevann i høyfjellet. Drogvassdalen i Sjunkhatten nasjonalpark, Nordland. Canon EOS 5D, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 5.6, 1/15 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk, raw-format. Konvertering i Canon DPP.


Inne i Sjunkhatten nasjonalpark i Nordland fylke, oppe i høyfjellet i Drogvassdalen, finnes det ikke skog. Og lyng er det sparsomt med da de høye fjellene like innpå danner mye skygge og sein snøsmelting. I de typiske snøleiene lyser mosen mot meg i fantastiske grønnfarger. Mens iskaldt smeltevann fra snøbreene snor seg mellom mosetuer og kantede steiner. Her er det bare å velte av seg ryggsekken og gyve løs på de mange vakre høyfjells-detaljene. Akkurat nå lar jeg det storslotte landskapet, med spisse og steile fjell rundt meg på alle kanter, være i fred.

Andre ganger kan  sommeren være temmelig kjedelig for en naturfotograf. Noen av oss pakker kofferten og kjører til Sverige eller flyr til mer sydlige strøk for å nyte familieferie på stranda. Og det skal man absolutt gjøre - nyte felles sommerferie for store og små.

Men klarer du å se forbi alt det grønne, så kan sommeren være en fantastisk tid også for naturfotografering. Selv om fuglene slutter å synge, og de tidligste plantene avblomstrer, så er det mye liv i naturen, og mye farger. Grønt er ikke bare grønt. Utallige nyanser kan fanges med kameraet, og grønt sammen med andre farger, eller kanskje bare sammen med grått eller svart.

Når jeg fotograferer i alt det grønne om sommeren, forsøker jeg å finne elementer som bryter med ensformigheten. Det behøver ikke være slik at du ikke ser skogen for bare trær. Jeg leter etter fine blomster, trestammer, rennende vann, blå himmel, grått fjell, eller bare vakre vannspeil.

Det er ikke sikkert at sommeren bare er grønn. Kanskje er det slik at det er så voldsomt mye farger om sommeren at den fotografiske hjernen kjører seg fast. De vakre detaljene kan være vanskelig å oppdage blant alle de andre vakre detaljene. Hvordan finne inspirasjon til å fotografere akkurat den planten når enga står smekkfull av samme sorten?

I fjellbjørkeskogens øverste utposter på Holandsfjellet i Meløy kommune, med Svartisen helt innpå, bukter grønne fjellier innover. Gråblå fjell med hvite snøbreer langt bortenfor, og svartspeilende vannspeil i høyfjellsdalen, bryter med alt det grønne. Den frodige Skålsvikdalen blir fantastisk mye vakrere sett fra fjelliene ovenfor. Fjellbjørka klorer fast i de bratte skråningene, men må gi tapt der vær og vind tar for mye tak, og fjellufta blir for tynn.

Skålsvikdalen på Holandsfjellet, Meløy kommune i Nordland. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 8, 1/125 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

HDR med Canon DPP programvare

 

Isen går av Vatnvatnet. Fra venstre Ånsvikfjellet (1005 moh), Heggmotinden (798 moh), Blombakkfjellet (552 moh) og lengst til høyre Mjønestindan (1058 moh). Sjunkhatten nasjonalpark. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 8, 1/400 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Konvertering og HDR-prosessering i Canon DPP. Begrenset HDR-prosessering for å unngå inntrykk av falsk bearbeiding. Legg spesielt merke til at forgrunnen har en del mer tegning og farge enn i grunn-eksponeringen under.

Samme foto som over, men uten HDR-prosessering. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 8, 1/400 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP, og altså uten HDR-prosessering.

I ei tid nå har HDR-bearbeiding av fotos vært svært populært. HDR står for "high dynamic range". Dataeksperter verden over har laget mange ulike programmer som nettopp skaper HDR-fotos av ellers litt håpløse eksponeringer.

HDR-prosessering er aktuelt hvis noen deler av et bilde blir svært mørke eller lyse når andre deler skal være rett eksponert. Typiske bilder for HDR-bearbeiding er bilder med svært lys himmel eller med mye skygge - og gjerne med begge deler i samme eksponering.

Mange av disse programmene er absolutt gode. Ett av de bedre er FDR Tools, laget av Andreas Schoemann.

Men så er det slik at Canon sin egen profesjonelle programvare DPP (Digital Photo Professional) foretrekkes av mange som konverter fra raw til jpg fordi det er intuitivt for en fotograf. Den som fotograferer, og ønsker å være best mulig til det, finner det meste av nødvendig vertøy i dette programmet. For den som bare ønsker å justere og forbedre fotografiet når det kommer fra kameraet, og ikke er ute etter alt mulig slags bildearbeid eller manipulasjon, så er Canon DPP ganske så unikt.

Selv har jeg brukt dette i mange år, og blir bare mer og mer fornøyd etter som nye oppdateringer gratis kan lastes ned for den som har en eller annen utgave av Canon DPP på datamaskinen. Programmet justerer kjente optiske svakheter som alltid følger ved bruk av f eks vidvinkel, som lysavfall mot hjørnene (vignettering) og bøying av rette linjer (distorsjon). Når du bruker Canon-objektiver, så ligger de nødvendige parameterne inne for automatisk å gi det beste resultatet. Og en del av innstillingene som ellers ligger i kameraet, finner du igjen i programmet. Det gjør at noen av innstillingene kan tas etter fotograferingen hvis du fotograferer i raw-format. Svært tidsbesparende i felt!

Fjerning av støv, retting av skjeve horisonter og nødvendig beskjæring - alle disse funksjonene ligger inne i de siste utgavene av programmet.

Og i utgaven 3.11.26.0, sluppet tidlig i 2012, finner du også meget brukervennlige og forståelige HDR-funksjoner. HDR-modulen ligger under "Verktøy", og er kjapp og svært effektiv i bruk. Her slipper du å kaste bort mye tid på feiling og læring, tid du heller bør bruke på fotograferingen.

HDR-bilder lages helst av minst tre eksponeringer gjort med ulike eksponeringsverdier, med nøyaktig samme brennvidde, blender og kameravinkel. Det er nødvendig å bruke stativ, og motivet må være stillestående. Landskap fungerer fint, men ikke hvis vinden beveger på vegetasjonen eller lager bølger på ei vannflate. Da får du lite pene dobbeltkonturer.

Det går også å lage HDR-bilder av ett enkelt bilde. I mange programmer må du lage tre ulike utgaver med ulike eksponeringsverdier av ei enkelt raw-fil. Men med Canon DPP trenger du bare ei eneste fil, programmet ordner resten automatisk!

I DPP finner du noen ferdige oppsett for HDR-prosesseringen, her er det bare å klikke for å se resultatet. Eller du kan foreta justeringer med spaker.

Med ett enkelt bilde er det selvsagt begrensning i hvor mye du kan oppjustere undereksponerte områder uten ødeleggende støy og nedjustere overeksponerte områder uten noen effekt. Men du har en del å gå på hvis ingen områder er utbrent eller gjengrodd, altså at ingen områder i histogrammet hviler mot høyre eller venstre loddrette avgrensning. Det er bare å justere til bildet blir best mulig. Svært enkelt.

I bildet mitt over var landskapet i bakgrunnen solopplyst, mens berget i forgrunnen lå i skyggen. Et bilde som egner seg godt til HDR-prosessering - uten at effekten blir overdreven og falsk.

Canon DPP sin HDR-modul fjerner også vignettering i bildet svært effektivt. Slik vignettering, eller lysavfall mot hjørnene, opptrer gjerne ved bruk av vidvinkel. Vanligvis fjerner jeg vignetteringen med det vanlige verktøyet "peripheral illumination" under "lens aberration correction", men ved HDR-prosessering gjøres altså dette helt automatisk og uten at du må gjøre noen valg.

Den svært funksjonelle HDR-modulen i DPP kan også brukes til å skape dobbelt- eller mulitieksponeringer. Men det er et annet tema.

Forskjellige uttrykk

Grønnfink hann i syrin. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 640. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Stativ og bildestabilisator (IS). Stativ: Manfrotto 055 Nat3 med kulehodet Manfrotto 488 RC2. Justering av eksponeringen er gjort i Canon DPP under konverteringen.

Småfuglene er raske og ofte ikke helt medgjørlige når bildene skal komponeres. Teknikken blir da å benytte det midterste fokuspunktet, og rette det mot øyet eller hodet når bildet skal tas. Så gjelder det å være rask. Komposisjonen blir sikkert ikke helt fin, men den retter du på i etterkant. Med mange piksler tilgjengelig har du en del å gå på ved beskjæring til bedre komposisjon.

Når jeg fotograferer småfugler, er det ikke så veldig ofte at jeg kommer så nær at beskjæring ikke er aktuelt. Men det hender. Er jeg så nær, da låser jeg fokuset mot øyet ved å trykke utløseren halvt ned, og så bennkvikt komponerer om bildet før jeg trykker av. Risikoen er selvsagt at fuglen snur på hodet øyeblikket etter at fokusen er satt, men småfuglene vingler ofte veldig kjapt med hodet, og alltid rykkvis. Da gjelder det å trykke ned utløseren akkurat idet hodet er tilbake slik jeg satte fokusen.

Og så er det jo så kjekt med digital fotografering med serie-innstilling. Det er bare å "plaffe" løs, for alle uskarpe bilder slettes etterpå - og da helt kostnadsfritt!

Det er lett å slurve med digitalt speilreflekskamera, for det er jo "gratis" å fotografere. Jeg legger i stedet alltid stor innsats på å gjøre hvert bilde best mulig, og selvsagt uten bevegelsesuskarphet ved skjelvende eller vibrerende kamera. 40-50 fotos, der ingen er helt skarpe, er jo verdiløs innsats i alle fall. Men fem sylskarpe og fine fotos blant 50 er en vellykket fotoseanse på småfugler.

Grønnfinken på bildet gjorde som småfugler flest. Den endret posisjon og positur hele tiden. Da blir det lett mange bilder med ganske ulike uttrykk.

Grønnfink hann vurderer situasjonen. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 800. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Stativ og bildestabilisator (IS). Stativ: Manfrotto 055 Nat3 med kulehodet Manfrotto 488 RC2. Justering av eksponeringen er gjort i Canon DPP under konverteringen. Beskjæring til høydeformat.

Samme grønnfink øyeblikket etter. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 800. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Stativ og bildestabilisator (IS). Stativ: Manfrotto 055 Nat3 med kulehodet Manfrotto 488 RC2. Justering av eksponeringen er gjort i Canon DPP under konverteringen. Beskjæring til høydeformat.

Nok et øyeblikk seinere. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 800. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Stativ og bildestabilisator (IS). Stativ: Manfrotto 055 Nat3 med kulehodet Manfrotto 488 RC2. Justering av eksponeringen er gjort i Canon DPP under konverteringen.

Så kommer enda en utfordring. Småfugl mellom tette greiner. Her nytter det absolutt ikke med evaluerende fokus. Eneste mulighet er å bruke kun ett fokuspunkt, fortrinnsvis det midterste. Det midterste fokuspunktet gir størst fleksibilitet for beskjæringen etterpå, uansett hvilken vei fuglen sitter, og er alltid det mest lysfølsomme, eller blant de mest lysfølsomme. Og så jobbe med å plassere punktet mellom greinene og på fugler i det øyeblikket den sitter på samme sted.

Men et stort problem er at med såpass kraftig tele som 600 mm, så vil greiner som er vesentlig nærmere havne skikkelig utenfor fokus. Er de tynne nok, vil de lett bli usynlige for fotografen, men ikke for kameraets autofokus. Dermed kan fokusen vandre mye nærmere enn ønskelig, verdifull tid mistes og fuglen har helst flyttet på seg før fokusen igjen beveger seg utover til ønsket avstand.

Hvis objektivet har ulike innstillinger av fokusområdet, for eksempel 2,5 - 6,4 meter, 6,4 m til uendelig, og 2,5 m til uendelig, hjelper det godt på å begrense fokusvandringen. Velges den største vandringen, i dette tilfellet 2,5 m til uendelig, går det altfor lang tid før fokusen igjen treffer riktig.

Jeg jobber intenst videre. Rett som det er treffer fokusen hodet på grønnfink-hunnen foran meg, og bildet sitter.

Slike bilder i tett vegetasjon eller tett greinverk blir annerledes og gjerne av den spennende sorten.

Plutselig treffer autofokusen øyet til grønnfink-hunnen mellom det tette greinverket. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 640. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Stativ og bildestabilisator (IS). Stativ: Manfrotto 055 Nat3 med kulehodet Manfrotto 488 RC2. Justering av eksponeringen er gjort i Canon DPP under konverteringen.

Spurveugle på jakt

Spurveugla jakter etter småfugler på en fôringsplass i Holandsfjorden, Meløy kommune. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 1000. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av eksponeringen er gjort i Canon DPP under konverteringen.

I påska i år, på langfredag, møtte jeg spurveugla i Holandsfjorden i Nordland fylke. I farten minnet den om en trost uten hode. Kroppslengden er på bare 15-19 cm.

Det ble stor oppstand i gammelhuset i skogen der hele familien holdt til i påskeferien. Bestefar i huset sprang ut i snøværet i bare T-skjorta. Ikke med langkost for å jage småfuglenes verste trussel, men med kamera og teleobjektiv for å nyte naturfotografens otium.

Rundt fôringsplassen hadde mange småfugler funnet saftige solsikkefrø og feite meiseboller gjennom flere dager. Nå var det vill oppstand blant kjøttmeis og granmeis, grønnfink og dompap, og et par tre svarttrost-hanner. Ei spurveugle er aldri særlig populær hos småfuglene.

En kjøttmeis-hunn har funnet seg saftige solsikkefrø på fôringsplassen. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 500. Bildestabilisator. Stativet Manfrotto 055 Nat3 med kulehodet Manfrotto 488 RC2. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av eksponeringen er gjort i Canon DPP under konverteringen.

Tidligere på dagen satt jeg en times tid med kameraet på stativ noen få meter fra fôringsplassen. Småfuglene ble fort vant til den grønne skapningen som satt nesten helt urørlig i snøen litt bortenfor.

Det ble en mengde flotte bilder av kjøttmeis, granmeis, dompap og grønnfink. Men etter hvert ble fingrene såpass valne gjennom vottene i kuldegradene, at det ikke var annet å gjøre enn å trekke inn til vedovnen i stua igjen. Kan dette være et bestefar-syndrom?

Nå er valne fingre og vedovn totalt glemt. Det er kulda, snøværet og genseren også. Spurveugla er ikke særlig sky, og nå er den i tillegg skikkelig sulten. Min eldste sønn, Thomas, har oppe mistnettene for å fange småfugler for ringmerking. Han står ved nettet og tar løs en kjøttmeis da spurveugla ikke klarer å holde seg lenger. Den letter fra kvisten bortenfor og seiler helt inn i fingrene til Thomas for å sikre seg kjøttmeisen.

Etter et kaotisk basketak har ugla satt klørne i meisen og tatt livet av den, mellom hendene til Thomas. Men fortsatt henger meisen i nettet. Den drevne ringmerkeren ble så overrumplet at han ikke rakk å slå hendene rundt ugla. Og hadde han gjort det, så hadde det vel blitt både skarpe klør og krumt nebb å forsvare seg mot.

Ugla setter seg ikke fast i nettet. Lynrapt slipper den taket i meisen og vinger bort til kvisten igjen. Men her blir den sittende og stirre mot meisen i nettet, med hodet dreid 180 grader. Og mot meg med teleobjektivet bare noen meter unna.

Det skarpe ugleblikket registrerer nok hver minste bevegelse jeg gjør, men sky er ugla ikke. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 800. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av eksponeringen er gjort i Canon DPP under konverteringen.

Så er det ikke annet å gjøre enn å løsne den døde kjøttmeisen fra nettet og kaste den bort i snøen nedenfor ugla. Kjempesynd at en så nyttig aktivitet som ringmerking for å bevare fuglebestandene fikk motsatt effekt. Men spurveugla hadde helt sikkert fanget seg meisemiddag uansett, for på fôringsplassen kryr det av småfugler.

Nå har også Thomas fått fram kameraet og 100-400 mm zoom-objektiv. Så står og sitter vi på huk med fingeren på utløseren begge to. Vi fotograferer så bufferet i kameraet blir fullt, og noen sekunders pause må til mens bildene lagres på kortet.

Vi satser på å få bilder av ugla idet den slipper seg ned fra kvisten og lander på meisen i snøen. Men ugla har god tid, flere minutter går. Helt uventet slipper den seg ned fra kvisten, og ingen av oss kameramenn rekker å få den avgjørende utløseren trykket ned.

Men det blir fine bilder av spurveugle på kjøttmeis i snøen.

Så sitter ugla der på kjøttmeisen i snøen. Akkurat som for å klemme livet ut av kjøttmeisen. Instinktet sier nok ikke at meisen er død allerede. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 160. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av eksponeringen er gjort i Canon DPP under konverteringen.

God tid har ugla. Den holder meisen godt i klørne, og må lire av seg en gulpebolle før den letter og forsvinner inn i skogen. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 640. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av eksponeringen er gjort i Canon DPP under konverteringen.

Til sist satser vi på å få bilder av ugla idet den letter fra snøteppet med kjøttmeisen i klørne. Men ugla har veldig god tid. Den gulper opp en gulpebolle, også det temmelig uventet. Det blir bilder av spurveugle på kjøttmeis, med fersk gulpebolle i snøen like ved. Til sist bestemmer ugla seg tilsynelatende spontant. Det er som når menn handler klær til sin kjære i avdelingen for kvinneklær, det skjer brått og bestemt uten noen som helst vurdering.

Jeg rekker noen bilder av ugleflukten, tror jeg. Bildene viser hvit snø, og bare det. Men nærbildene av spurveugla påska 2012 skal jeg leve lenge på!

Fjellbjørkas harde liv

Hvorfor hovedstammen bøyer den ene veien, mens en liten stamme, nærmest ei grein, trekker mot den andre, har sikkert en logisk forklaring. Men ingen kjenner historien om det harde livet fjellbjørka har levd. Drogvassdalen, Sjunkhatten nasjonalpark. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 58 mm, bl 8, 1/500 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

Livet i fjellet kan være svært hardt. Fjellbjørka må stå der den alltid har stått. Når snøen pisker i fullstorm mot nevra, og greinene strever med å holde seg fast til stammen, da går fjellrypa i dokk under snøteppet.

Haren har forlengst trukket ned i den tettere skogen. Ingen rødrev kan leve i fjellet i slikt vær. Men på sin utsatte post må fjellbjørka pent ta til takke med sin plass i livet. Jordsmonnet er ofte skrint, bare knapt nok tilstrekkelig til at bjørka kan finne fotfeste med røttene sine.

Alt det dårlige været som gjennom året kan herje i fjellet, det gjør den enkelte fjellbjørka til en skikkelig individualist. Ingen trær er like, og jo mer værhardt bjørka står, dess mer ulik er den sine artsfrender.

Denne marsdagen fordyper meg i den bestemte bjørka der den står oppunder høyfjellet.

Ingen fjellbjørker er like. Mye vind, piskende snøvær og skrint jordsmonn sørger for dette. Drogvassdalen, Sjunkhatten nasjonalpark. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 28 mm, bl 4, 1/1600 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

I sprekka der stammen deler seg, har gullroselaven funnet fine levekår. Drogvassdalen, Sjunkhatten nasjonalpark. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/200 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

Vår i nordnorsk villmark

En snøbyge slipper sola gjennom på Blåfjellet ovenfor Drogvatnet, Sjunkhatten nasjonalpark. Foran og helt innunder stupene ligger Olånsodalen i nord-sør-retning. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/800 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Kontrasten er økt noe under den påfølgende konverteringen i Canon DPP.

Mars måned har mange uttrykk i nordnorsk natur. Det veksler fra full vinter med snøstorm i fjellet, til milde dager med sol fra klar himmel. Akkurat denne dagen var sistnevnte tilfelle. I år har godværsdagene vært få. Men i dag i slutten av mars er sola stadig vekk framme mellom lette snøskyer.

I Drogvassdalen i Sjunkhatten nasjonalpark ligger det mye snø. Fjellbekkene er ennå ikke kommet fram, men nede ved Drogvasselva er elvebrantene høye med et metertykt snøteppe som stadig slipper små isfjell ned i det rennende vannet.

Motivene står i kø, så her gjelder det bare å passe på, og eventuelt vente litt, slik at sol og skygge fra skyene kommer akkurat der jeg vil ha det. I dag vil jeg fotografere den gryende våren i Sjunkhatten nasjonalparks fjellnatur.

Gåsungene er begynt å springe ut på selja. Drogvassdalen, Sjunkhatten nasjonalpark. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/640 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

Lauvskogen står ennå svart i fjellet. Nattmålstuva, 751 moh, bak. Drogvassdalen, Sjunkhatten nasjonalpark. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/500 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

Snøbyge lengst inne i Drogvassdalen, Sjunkhatten nasjonalpark. Marsværet kan være svært vekslende. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/800 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

Isen er begynt å løsne i Drogvasselva. Drogvassdalen, Sjunkhatten nasjonalpark. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 16, 1/200 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

Vinterkulde og liv i naturen

Rødreven har tatt seg over Vatnvatnet på snødekt stålis. Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/200 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Kontrasten er økt noe og blåstikket justert slik jeg vil ha det, under den påfølgende konverteringen i Canon DPP.

Sola gir gulaktig lys på hvite fjelltopper i Sjunkhatten nasjonalpark. Heggmotinden (798 moh) t v og Blombakkfjellet t h.Canon EOS 5D MkII, EF 24-105/4 L IS USM, 55 mm, bl 8, 1/400 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format.  Blåstikket justert slik jeg vil ha det, under den påfølgende konverteringen i Canon DPP. Blå skygger framhever vinterkulda.

"Og reven rasker over isen ..." Slik heter det i ei riktig gammel vise med ukjent opphav. Reven her har tatt seg fram ei lengre strekning over Vatnvatnet på halvmeteren tykk stålis med nysnø oppå. For noen dager siden kom det en god del nysnø over Salten. Med sola stadig høyere på himmelen blir det svært så trivelig i vinternaturen.

De dyrene som har klart seg så langt i vinter, er de med de beste forutsetningene for å kunne føre slekta videre. Mange har dukket under for kulde og matmangel.

Det føles nesten urettferdig å være naturfotograf. Jeg kan starte ut hjemmefra med en god frokost innabords og varme klær for å kunne mestre noen kuldegrader. Å fryse på fingrene mens man fikler med kamera-innstillingene er jo bare en bagatell - det skal nok mer til før jeg stryker med. Neglesprett eller ikke ...

Da er det kjekt å fotografere i raw-format. Slike vurderinger som hvitbalanse og eksakt lysmåling kan jeg spare meg for. Skulle eksponeringen blir for blå eller gul, eller bildet litt for mørkt eksponert, så rettes det enkelt på datamaskinen etterpå. Vinterbilder av dyrespor kan ofte bli mye bedre med noe sterkere kontrast enn ellers. Også dette tar jeg etterpå.

Men komposisjon, rette horisonter og eksakt fokusering, sammen med riktig valg av blender alt etter ønskene om dybde vs skarphet (mangel av bevegelsesuskarphet) tar jeg alltid svært nøye på.

Etter å ha stått slik ei stund og tenkt komposisjon og innhold i søkeren, tar jeg meg innover i bjørkeskogen på leiting etter pattedyr eller fugler som trosser vinterkulda.

Sola siger bak fjellene i sørvest. Det mørkner fort. Men nå hører jeg pludringa fra en liten flokk med småfugler som kommer seilende inn for landing i noen bjørker. Jeg vrir meg og ser raskt at det dreier seg om noen stjertmeiser. Denne arten er ikke blant de vanligste i Nordland, men observeres av og til på matleiting.

Stjertmeisene er rastløse fugler og observeres ofte bare i korte øyeblikk. Her kan det bli ei utfordring å få tatt noen bilder i det dårlige lyset.

Raskt tar jeg fram teleobjektivet, 300 mm med 2x konverter. Det blir ikke tid til å finne anlegg mot trær i nærheten, så jeg må velge å bruke relativt høy ISO. Jeg fyrer løs en del bilder - noen må da bli sånn passe bra.

Stjertmeisen observeres oftest i korte glimt. Fuglen er en rastløs liten krabat. Det gjelder ikke å dvele med fingeren på utløseren.Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 1250. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av farger og kontrast, samt valg av utsnitt, er  gjort i Canon DPP under konverteringen.

Brått letter hele flokken og forsvinner lenger inn i skogen.Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 1250. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Justering av farger og kontrast, samt valg av utsnitt, er gjort i Canon DPP under konverteringen.

Jeg treffer med noen få bilder slik jeg ønsker. Så drar fugleflokken videre, og det gjør også jeg. Nå biter kulda, og mørket gjør fotografering med teleobjektiv stadig vanskeligere.