Høsten kommer!

Tunge regnskyer smyger under solskyer. Høstkveld i Nordland. Fugløyfjorden sett fra grensen mellom Gildeskål og Meløy kommune. HDR-bearbeidet. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 8, 1/20 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Konvertering, og HDR-prosessering med en eksponering, i Canon DPP.

 

Sola når ikke ned til de lave skyene lenger. Bare de lette godværsskyene lenger oppe nyter fortsatt solstrålene. Jeg står ved steinstranda der de tunge dønningene velter inn fra Atlanterhavet. På grensen mellom Gildeskål og Meløy kommune. Det er lummert i lufta, 16 varmegrader, og om en knapp time forsvinner det siste dagslyset, og høstmørket tar over.

 

Da jeg snur meg fra vest mot nord, fyller de mørke skyene enda mer av himmelen. HDR-bearbeidet. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 73 mm, bl 8, 1/80sek, ISO 500. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Konvertering, og HDR-prosessering med en eksponering, i Canon DPP.

 

Etter noen eksponeringer av himmel og hav, kjører jeg videre sørover til hytta i Holandsfjorden. Så får vi se hva morgendagen bringer - værmeldinga sier store nedbørsmengder og skikkelig gråvær hele dagen!

 

Ny dag og nye muligheter. Og hvor blir det av regnværet? Morgenen er stille og solfylt, sånn omtrent helt motsatt av hva værmeldinga kvelden før sa. Jeg klager ikke, absolutt ikke. En rask kopp kaffe og ei brødskive med ost - og så er jeg klar til fotografiske utfordringer i den nydelige høstmorgenen.

 

Fjorden ligger som et speil, fjell og skyer ser enda vakrere ut som speilbilde. Det skarpe motlyset dempes effektivt i vannflata. Nå kan det bli noen fine eksponeringer, med lite himmel og med landskapet høyt i bildeflata. Jeg måler lyset mot vannflata, så får himmelen øverst i bildet heller bli altfor lys. Noe av dette kan jeg fikse med HDR-prosessering i etterkant.

 

I motlyset eksponerer jeg heller himmelen i den speilblanke Holandsfjorden. Mannhauet (1011 moh) t v og Kløfttinden (899 moh) t h for midten. HDR-bearbeidet. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 8, 1/160sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Konvertering, og HDR-prosessering med en eksponering, i Canon DPP.

 

Bjørka står flammende gul rundt meg. Høstfargene er alltid givende å fotografere. Litt spesielt blir det jo når jeg får hav og tang som bakgrunn. Jeg mold-koser meg med fotograferinga.

 

Prøver ulike vinkler og ulike utsnitt. Litt nærbilder av vegetasjon, og litt landskap. Det er så mye som fanger oppmerksomheten at jeg helt glemmer tiden. Slikt er morsomt, på få kvadratmeter kan jeg skape høyst forskjellige bilder. Jeg får det for meg at nå skal jeg se hva jeg kan hente ut av situasjonen. Det blir en mengde ulike bilder. Lyset veksler raskt mellom solstråler og dempet lys med sola bak skyer.

 

Bjørk og tang. Den nordnorske bjørka kalles gjerne "fjellbjørk". Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/125sek, ISO 200. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

 

Høstsola skinner skrått nedetter bjørkeskogen på Engenneset. Engenbrea og Midnattssoltinden (1091 moh) bak. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/100sek, ISO 160. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

 

Flammende bjørkelauv. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/250sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

 

Innover Holandsfjorden, med ei bretunge til Svartisen som stikker fram bak Helgelandsbukken (1454 moh). HDR-bearbeidet. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 28 mm, bl 8, 1/150sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Konvertering, og HDR-prosessering med en eksponering, i Canon DPP.

Siste sommerdager

Ringsommerfugl på restene av mjødurt. Fridalen, Nordland fylke.Canon EOS 5D Mark II, EF 100/2.8 L Macro IS USM, 100 mm, bl 8, 1/100 sek, ISO 250. Frihånd med bildestabilisator (IS). Manuell fokus. Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

Dagene er kaldere, og nettene har allerede hatt minusgrader. Insektene er trege og innstiller seg på den hvite årstiden. Bare mauren kravler rundt i full fart når sola skinner på den. Men i gråvær går det sakte for seg.

Ringsommerfuglen foran meg sitte på en mjødurt, bare helt rolig uten å suge til seg nektar med det snabelliknende sugerøret. Den pynter seg med det latinske navnet Erebia ligea. Ser ikke ut til å ha matlyst lenger. Bare noen få blomster på mjødurten likner på noe fra i sommer, resten er små og mørke frøhus.

En stor del av livet lever arten som larve, i denne tilstanden tar den to vintre på strak arm. Vekselvarm som den er, får larven en kroppstemperatur lik omgivelsene. Er det 20 minusgrader ute, ja da har den en kroppstemperatur på 20 minus! Men som det arktiske insektet den er, så er kroppen utstyrt med en slags frostvæske som hindrer kroppsvæsken, hemolymfen, og vannet i de levende cellene, i å fryse til is. Hemolymfen er forøvrig en blandig av blod og lymfevæske - slik er alle insekter utstyrt. Kanskje praktisk med få ulike væsketyper i og med at alt må ha innebygd fostvæske for å tåle vinteren.

Den voksne sommerfuglen her på mjødurten, er snart ferdig for i år. Vingene et slitt, og den eneste sommeren i dens liv er over om få uker. Men i løpet av sommeren har den sørget for egg som deretter ble klekket til larver. Den nye generasjonen er alt klar til å erobre verden, bare vinteren om noen måneder er over. Men først må de tåle storm og uvær, snøfokk og isnende kulde.

Helt i havkanten noen mil lenger ut mot vest klorer gåsemuren seg fast til den flyktige sanden. De mange stenglene den skyter ut, hjelper den med å finne tilstrekkelig feste i den sterke vestavinden. Rett innenfor flomålet i Auvika flater sanden seg ut. Robuste strandplanter frister tilværelsen i saltsprøyt og vind. Fordelen med å vokse her er at den slipper konkurranse med høye, næringskrevende og skyggeskapene planter. Men det gjelder å holde ut naturkreftene der Atlanterhavet ikke møter fastland igjen før Amerika.

Gåsemuren blomstrer seint på sommeren. Om ikke lenge pisker den første snøen mellom pistrete blad og stengler.Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/500 sek, ISO 400. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

Stenglene til gåsemuren kryper alle veier i forsøket på å finne litt feste for røtter.Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 50 mm, bl 8, 1/800 sek, ISO 400. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

Det er spennende å se hvordan stenglene nærmest danner et nett i forsøket på å finne godt nok feste. De strekker og strekker seg, kryper langsomt over sanden, helt til de møter noe som kan gi det minste feste for røtter.

Grønn og vakker vokser gåsemuren på stranda. Røde stengler mot grønne blad og gule blomster er et vakkert skue.

Plantene står i fin kontrast til de mørke uværsskyene i vest, som bærer bud om regn og høstlig vind. Jeg er ikke redd for regn, men foretrekker likevel å gå tilbake før styrtregnet kommer.

Uværet kommer veltende inn mot Auvika fra vest. HDR-bearbeidet. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 50 mm, bl 8, 1/800 sek, ISO 400. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Konvertering, og HDR-prosessering med en eksponering, i Canon DPP.

Komposisjon av landskapet

Lille Svartvatnet i Fridalen, like utenfor Sjunkhatten nasjonalpark. Speilende skyer og ei strandlinje med sti som går innover, gir dybde i bildet.Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 8, 1/125 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

 

Fridalen i Fauske kommune, Nordland fylke, går inn i Sjunkhatten nasjonalpark. Like utenfor vernegrensene ligger Lille Svartvatnet. Her står fjellbjørk og furu helt inntil vannet. Og landskapet ellers er preget av lyngmark og bevokste myrdrag.

 

Denne perlen er det jeg besøker denne dagen helt i slutten av august. Høsten er klar til prege landskapet med flammende gult og rødt.  Det er bare snakk om dager, og gjerne ei frostnatt eller to.

 

Akkurat nå er det de dypgrønne fargene som dominerer, sammen med mer gul- og rødaktig torvmose mellom trærne. Og et og annet lauv på fjellbjørka i ferd med å trekke inn det grønne klorofyllet.

 

Regnbygene har de siste dagene blåst inn over land med vestaværet. I morges skinte imidlertid sola, og lurvete skyer seiler sakte over himmelen.

 

Kontrasten mellom den grønne fjellnaturen og de sollyse skyene er forhold kameraet ofte har vanskeligheter med. Skal vegetasjonen være riktig belyst, brenner himmelen nesten helt ut.

 

Under slike forhold er det et lurt triks å la skyene speile seg i vannflata. Herved tapes en del av lyset, og skyene i vannspeilet får en lysintensitet som ligger mye nærmere vegetasjonen. Det gjelder da å få med mye skyspeiling i bildet, og mindre av den utbrente himmelen. Dette gir spennende muligheter til spenstige komposisjoner. Jeg lar strandlinja gå innover i bildet, sammen med en utydelig sti langs bredden. Derved skapes mer dybde.

 

Ved landskapsfotografering vil effektiv variasjon av brennvidden gi store forskjeller i uttrykket. Dersom du står på samme stedet, vil perspektivet imidlertid bli det samme.

 

Med ei lita tele blir landskapet mer høyreist. Lille Svartvatnet. Sola skinner i Midtiskaret. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 55 mm, bl 8, 1/80 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

Høye fjell med snøbreer dominerer bakgrunnen i bildet. Ved å benytte ei lita tele, i dette tilfellet 55 mm i småbildeformatet, skapes et villere landskap. Stille vatn med vannvegetasjon bestående av tjønnaks, bukkeblad og elvesnelle, med rolige myrer inntil, står i topografisk kontrast til fjellene bak. Det blir ei tett villmarksstemning.

Så vil jeg flate ut landskapet en del. Zoomer ut til 24 mm. Nå blir landskapet mye videre. Det formelig innbyr til å vandre innover. Jeg står tilsynelatende ikke ved vannbredden lenger. Uttrykket blir et helt annet.

Faktum er likevel at bildet over også befinner seg i bildet under. Ved å maskere vekk sidene i bildet, helt til utsnittet blir helt likt det i bildet over, så vil du se at bildene er helt like. Bare størrelsen i gjengivelsen på dataskjermen er forskjellig.

Ofte er det aktuelt å lage et tettere utsnitt av et motiv ved å fjerne deler av bildet. Ulempen er at det blir færre pixler igjen til å skape bildet. Skal du ha beste kvalitet, da er zooming løsningen, eller å skifte mellom objektiver med ulike brennvidder.

Jeg koser meg med landskapet her inne i villmarka denne dagen. Det er bare å jobbe med utstyret til resultatet blir slik jeg vil ha det. Og det gjør ingen ting om fotograferingen tar en del tid her i dette klekkeområdet for mygg. For på seinsommeren er mygga borte i Nord-Norge. Bra for oss tobeinte, i alle fall.

Skal jeg fotografere landskap, så er det komposisjonen som gjelder. Prøv det du også, varier komposisjonen med fotostandpunkt og ulike brennvidder. Det gjelder å unngå ting du ikke vil ha med i bildet. Et landskap får mange små detaljer, det er ikke til å unngå, og er gjerne med på å skape stemningen. Men det gjelder å unngå følelsen av rot i bildet.

Jeg avslutter her inne med litt bærplukking, fra hånd til munn. Multer, blåbær og tyttebær. Føler meg nesten som en bjørn der jeg går på myra og i lyngskråningene og beiter. Jeg både ser, lytter, lunkter og smaker på den herlige naturen. Og så kan jeg kose meg med bildene på datamaskinen i kveld etter å ha kommet hjem. Det må vel være natur i både pose og sekk.

Vidvinkel får det samme landskapet til å flate ut, og strekke seg innover i bildet. Lille Svartvatnet. Fra venstre sees Sørskaret, Midtiskaret og Nordskaret, alle i Sjunkhatten nasjonalpark. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 8, 1/80 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

 

 

Tør vi gå over?

Ung orrhane i veikanten. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/640 sek, ISO 1600. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Bildestabilisator (IS). Justering av eksponeringen er gjort i Canon DPP under konverteringen.

På seinsommeren er de unge orrfuglene nesten like store som foreldrene, og fjærdrakten røper om det er orrhane eller ei orrhøne. Men sky som de voksne er de ennå ikke blitt.

Jeg kommer kjørende langs Vatnvatnet i Nordland fylke, en forholdsvis fredelig veistump langs dette nordnorske fjellvatnet som nesten grenser til Sjunkhatten nasjonalpark. Jeg sier fjellvatn, for omgivelsene har mye mer preg av fjellnatur enn skogsnatur. Selv om vatnet ligger mindre enn fem meter over havet.

Aner fred og ingen fare. Etter gjentatte møter med ekorn og hare på denne veien, er jeg ekstra årvåken for de ville dyrene. Kameraet ligger alltid klart i passasjersetet foran.

Da står de der, brått og rett etter en bakketopp. Øyeblikket etter er de borte i augustvegetasjonen langs veien. Jeg stopper opp litt forbi der fuglene var. Så får de tro at jeg har kjørt videre. Herfra jeg står, ser jeg litt bevegelse i høyreist geitrams og mjødurt ved veikanten. Altså smyger fuglene seg fram her.

Jeg stanser motoren på bilen, åpner bildøra og legger kameraoppsettet mot det nedrullete vinduet. Venter, kanskje et par minutter. Og stadig ser jeg bevegelse i vegetasjonen. I hodet er jeg ikke helt sikker på om det var orrfugler, for ryper i sommerdrakt er snarlike. Men størrelsen røper arten.

Nå er det bare å vente. Kanskje, men ikke helt sannsynlig, vil de dukke opp igjen i veikanten. De to orrfuglene.

Fem minutter går, kanskje mer. Stadig hører jeg små kontaktlyder i vegetasjonen, og en og annen mjødurt vaier på seg. Så kommer en av dem fram, ei orrhøne. Forsiktig, forsiktig. Blir stående i veikanten, helt inntil vegetasjonen, og iakttar den brede veien der de store og brummende steinene av og til farer fram i stor fart. Ikke vet vel orrfugler hva en bil er, og enda mindre at det alltid sitter mennesker i disse rullende steinene.

Brått kommer ei orrhøne listende fram fra vegetasjonen, årvåken og forsiktig. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 1600. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Bildestabilisator (IS). Justering av eksponeringen er gjort i Canon DPP under konverteringen.

Avstanden er rundt 30-40 meter. Skeptisk er den, men den ser nok ikke meg her jeg sitter nesten helt skjult bak bildøra.

Så kommer kompisene fram. Det er visst ingen farer her akkurat nå. De tre fuglene går vaktsomt langs hvitstreken i veikanten, som skikkelig siviliserte fotgjengere.

Etter ei stund langs veien, bestemmer de seg for å krysse over til andre siden. Først står de og saumfarer veien, i begge retninger. Når de er sikker på at de verken kan høre eller se noen farer, går de kjapt tvers over veien. Jeg fyrer løs. Seks-sju bilder i sekundet. Noe må vel bli skarpt.

Med vaktsomme blikk begge veier går orrfuglene bestemt over veien. En orrhane og to orrhøner, fra årets kull. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, Canon telekonverter Extender EF 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 1600. Lukkerautomatikk og auto-ISO, raw-format. Bildestabilisator (IS). Justering av eksponeringen er gjort i Canon DPP under konverteringen.

Da kommer brått en bil over bakketoppen. Fuglene øker tempoet betraktelig, og øyeblikket etter smyger de seg inn i vegetasjonen på andre siden av veien.

Slike morgener gir inspirasjon for en naturfotograf resten av dagen. Men noen flere orrfugler ser jeg ikke, etter mange timer i vakker villmarksnatur inn i Sjunkhatten nasjonalpark, mot Mistfjorden. Slik er livet. Det er i villmarka jeg leter etter motiver, men det helt uventede kan skje, som dette fuglemøtet før fototuren i det hele tatt var startet.

Midnattssola i Nordland

Ikke rart det finnes en sang som heter "Nordlandsnetter". Slik så midnattssola ut sankthansaften på Sæter, Sandhornøya. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/640 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.

I år hadde vi sommerens hittil fineste og varmeste dag og natt på selve sankthansaften og sankthans, altså dagen etter. Det har vært lite nedbør i vår og i juni i Nordland fylke - faktisk melder yr.no at Nord-Norge har hatt det tørreste juni-været i hele landet i år.

For en naturfotograf er det ekstra stas å få bilde av midnattssola i årets lyseste natt.

Å fotografere midnattssola, eller kveldssola for den saks skyld, kan by på problemer. Det er lett å få sola og himmelen rundt til å brenne helt ut. Her gjelder det å måle lyset med sola godt inne i søkeren. Hold utløseren halvt nede slik at eksponeringsverdiene låses, og komponer om bildet slik du ønsker. Så får bildet heller bli litt mørkt. 

I tillegg er det lett å få skjemmende reflekser i bildet. Refleksene er det ikke like enkelt å unngå. Ofte ser refleksene annerledes ut og vises andre steder i søkeren enn på bildet. Men med litt kloning i raw-framkalleren eller i Photoshop så kan det meste av refleksene fjernes før framkalling til jpg.

Ikke bare grønt

Irrgrønn mose og smeltevann i høyfjellet. Drogvassdalen i Sjunkhatten nasjonalpark, Nordland. Canon EOS 5D, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 5.6, 1/15 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk, raw-format. Konvertering i Canon DPP.


Inne i Sjunkhatten nasjonalpark i Nordland fylke, oppe i høyfjellet i Drogvassdalen, finnes det ikke skog. Og lyng er det sparsomt med da de høye fjellene like innpå danner mye skygge og sein snøsmelting. I de typiske snøleiene lyser mosen mot meg i fantastiske grønnfarger. Mens iskaldt smeltevann fra snøbreene snor seg mellom mosetuer og kantede steiner. Her er det bare å velte av seg ryggsekken og gyve løs på de mange vakre høyfjells-detaljene. Akkurat nå lar jeg det storslotte landskapet, med spisse og steile fjell rundt meg på alle kanter, være i fred.

Andre ganger kan  sommeren være temmelig kjedelig for en naturfotograf. Noen av oss pakker kofferten og kjører til Sverige eller flyr til mer sydlige strøk for å nyte familieferie på stranda. Og det skal man absolutt gjøre - nyte felles sommerferie for store og små.

Men klarer du å se forbi alt det grønne, så kan sommeren være en fantastisk tid også for naturfotografering. Selv om fuglene slutter å synge, og de tidligste plantene avblomstrer, så er det mye liv i naturen, og mye farger. Grønt er ikke bare grønt. Utallige nyanser kan fanges med kameraet, og grønt sammen med andre farger, eller kanskje bare sammen med grått eller svart.

Når jeg fotograferer i alt det grønne om sommeren, forsøker jeg å finne elementer som bryter med ensformigheten. Det behøver ikke være slik at du ikke ser skogen for bare trær. Jeg leter etter fine blomster, trestammer, rennende vann, blå himmel, grått fjell, eller bare vakre vannspeil.

Det er ikke sikkert at sommeren bare er grønn. Kanskje er det slik at det er så voldsomt mye farger om sommeren at den fotografiske hjernen kjører seg fast. De vakre detaljene kan være vanskelig å oppdage blant alle de andre vakre detaljene. Hvordan finne inspirasjon til å fotografere akkurat den planten når enga står smekkfull av samme sorten?

I fjellbjørkeskogens øverste utposter på Holandsfjellet i Meløy kommune, med Svartisen helt innpå, bukter grønne fjellier innover. Gråblå fjell med hvite snøbreer langt bortenfor, og svartspeilende vannspeil i høyfjellsdalen, bryter med alt det grønne. Den frodige Skålsvikdalen blir fantastisk mye vakrere sett fra fjelliene ovenfor. Fjellbjørka klorer fast i de bratte skråningene, men må gi tapt der vær og vind tar for mye tak, og fjellufta blir for tynn.

Skålsvikdalen på Holandsfjellet, Meløy kommune i Nordland. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 8, 1/125 sek, ISO 100. Frihånd med bildestabilisator (IS). Lukkerautomatikk, auto-ISO, raw-format. Konvertering i Canon DPP.