Skyen drar over fullmånen

15.04.2014, kl 22.53. Månen synes bare delvis bak skyen som haster forbi. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 13 sek, ISO 100 (manuell). Lukkerautomatikk, låst autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP. Stativ Benro C3580T (karbon) og kulehode Manfrotto 488 RC2. Speil vippet opp før eksponering, 2 sek selvutløser.

 

Fullmånen står noen "hanskrett" (haneskritt) over Børnupen i sørøst. Altså bare litt over fjellmassivet. Men nok til at jeg kan "løsne" månen helt fra landskapet.

 

Fullmånen er mye lysere enn det allerede nattmørke landskapet under. Hvis begge deler skal bli eksponert bra i samme bildet, må en riktig eksponert måne legges over en helt utbrent måne i det ellers riktig eksponerte landskapsbildet. Men det er ikke dette som en planen min nå.

 

Noen tunge skyer siger  nå og da hastig over månen. Dette må det gå an å få noe fint utav!

 

Med kamera og 300-millimeteren med 2x konverter plassert på stativ, kan jeg isolere måne og skyer helt fra landskapet under.

 

Jeg satser på lukkerautomatikken slik at skyene med sine ulike valører skal tre godt fram. Velger ISO 800 når månen blir mer synlig bak skyen. Det gjelder å få relativt kort eksponeringstid hvis månens konturer skal bli skarpe. For månen beveger seg ganske fort når den dras så nær som det en 600-milimeter gjør.

 

 

15.04.2014, kl 22.53. Den massive delen av skyen er i ferd med å dra forbi. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 2,5 sek, ISO 800 (manuell). Lukkerautomatikk, låst autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP. Stativ Benro C3580T (karbon) og kulehode Manfrotto 488 RC2. Speil vippet opp før eksponering, 2 sek selvutløser.

 

15.04.2014, kl 22.54. Skyen blir tegnet grå og kontrastfylt, mens slørskyene blir kobberfarget. Hvitbalansen er tilpasset før konvertering til jpg. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/2 sek, ISO 800 (manuell). Lukkerautomatikk, låst autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP. Stativ Benro C3580T (karbon) og kulehode Manfrotto 488 RC2. Speil vippet opp før eksponering, 2 sek selvutløser.

 

15.04.2014, kl 22.54. Dramatikk på den rolige nattehimmelen. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/4 sek, ISO 800 (manuell). Lukkerautomatikk, låst autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP. Stativ Benro C3580T (karbon) og kulehode Manfrotto 488 RC2. Speil vippet opp før eksponering, 2 sek selvutløser.

 

15.04.2014, kl 22.54. Snart fri. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/8 sek, ISO 800 (manuell). Lukkerautomatikk, låst autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP. Stativ Benro C3580T (karbon) og kulehode Manfrotto 488 RC2. Speil vippet opp før eksponering, 2 sek selvutløser.

 

15.04.2014, kl 22.56. Skyen er dratt forbi. Månen er eksponert lys slik at slørskyene foran blir synlige. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/15 sek, ISO 800 (manuell). Lukkerautomatikk, låst autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP. Stativ Benro C3580T (karbon) og kulehode Manfrotto 488 RC2. Speil vippet opp før eksponering, 2 sek selvutløser.

 

15.04.2014, kl 22.58. Månen er fri fra skyene. Den er her eksponert i mye kortere tid enn ovenfor, for å unngå at den blir utbrent. Men da forsvinner også slørskyene. Et helt annet uttrykk. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/30 sek, ISO 800 (manuell). Manuell eksponering, låst autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP. Stativ Benro C3580T (karbon) og kulehode Manfrotto 488 RC2. Speil vippet opp før eksponering, 2 sek selvutløser.

Ekorn i villmark

08.04.2014. Ekornet blir ei fin erstatning for spurveugla. Vårsola får pelsørene til formelig å brenne. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 1600 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

 

Et norsk pattedyr som stort sett lever oppe i trærne. Mange pattdyr kan klatre i trær, som mår, jerv og bjørn. Men bare ekornet har tilpasset seg et liv i trærne.

 

Jeg er på skarp utkikk etter spurveugle innover i Vatnlia ved Vatnvatnet. Vil gjerne gjenta suksessen fra noen dager siden. Men ugla er fraværende, i alle fall klarer jeg ikke å få øye på den.

 

Som et lyn farer et rødt dyr fra grein til grein i lauvskogen rundt meg. Den store og hårete halen svinger fra side til side som ei balansestang til en linedanser. Ei og anna furu står også i skogen, med tørre kongler her og der. Det ser ikke ut til at ekornet føler seg fristet av det.

 

Ikke så rart kanskje, når et menneske lurer seg rundt på bakken nedenfor. Skarpt syn, følsomme ører og god luktesans iakttar meg fullstendig. Jeg løftet kameraet og sikter mot ekornet. Men den lille kroppen er ikke særlig rolig.

 

Hver gang ekornet skal til å pile over til neste tre, smatter jeg skarpt ut i luften. Ekornet fryser i bevegelsen, og stirrer mot der lyden kommer fra, mot meg.

 

 08.04.2014. Nysgjerring er den, den vesle gnageren der den sitter i østavinden. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 1000 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

Så gir den lille karen seg til gnage på et eller annet. Kanskje ei orekongle fra i fjor. For det er en kar som sitter oppe i treet og titter ned. Stellet er veldig synlig på den der den balanserer på ei tynn grein.

Vinden er ustabil. Noen langvarige kast fra sørøst, ned fra Mjønesfjellet på andre siden av Vatnvatnet, rusker i pelsen til ekornet, og får ørene til å legge seg bakover.

Det blir en del bilder på frihånd. Når ekornet sitter på sørsiden av trestammene, formelig brenner vårsola i pelsen på det. Men ekornet forflytter seg stadig. Jeg strever litt med å få fri sikt mellom greinene.

Ikke verdt å forstyrre ekornet for lenge. Etter hvert rusler jeg videre innover i fjellskogen. Nå har jeg noe å kose meg med i dag, en fabelaktig flott opplevelse av et vilt ekorn i nordnorsk natur.

 08.04.2014. Ikke godt å få øye på hva den sitter og gnager på oppe på greina. Antakelig ei orekongle. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/640 sek, ISO 1600 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

08.04.2014. Vinden rusker i pelsen til ekornet. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 1600 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

Spurveugle i vårskogen

04.04.2014. Den lille spurveugla er mindre enn en trost i størrelse. På avstand kan den minne om en hodeløs småfugl. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 1000 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

 

Som en liten ball sitter spurveugla oppe i ei bjørk. Vårsnøen er råtten, det går ikke akkurat å bevege seg lydløst.

 

Men spurveugla er ikke sky, faktisk ser den ikke på meg før etter mange minutter. Snakk om å overse meg! Jeg kunne jo blitt fornærmet.

 

Men blikket er sylskarpt og festet fullstendig på noen meiser som svirrer rundt i ei selje noen titalls meter unna. Meiser som koser seg med solsikkefrø på fôringsplassen ved Sjunkhatten leirskole, ved Vatnvatnet.

 

Før ugla får letter fra kvisten og gitt seg i jaktinga på meisene, blir den oppdaget av en dompap-hann. Med sitt røde bryst setter dompapen seg noen meter unna spurveugla, litt lenger oppe i et tre ved siden av. Spurveugla vrir hodet 180 grader og stålfester blikket på den "saftige" dompapen.

 

04.04.2014. Blikket festes på en varlsende dompap-hann oppe i et nabotre. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 1600 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

 

Ugla er ikke dum. Det virker som den skjønner at den er oppdaget, og da er det ikke noen vits i å forsøke å fange dompapen. Den lydløse flukten til ugla hjelper lite når den allerede er "fersket".

 

Det er da den begynner å interessere seg mer for meg der jeg står åtte-ti meter unna. Den virker intelligent, ugla. Ikke er den redd mennesket med det klikkende kameraet, for den har jo aldri vært jaktet på. At småfuglene skvetter unna meg når jeg sniker meg fram i bjørkeskogen, det skremmer ikke ugla. "Dumme småfugler," tenker den sikkert. "Ikke vil de bli mat, og redd og skvetne er de."

 

Den har helt tydelig skjønt at dompapen har varslet meisene bortenfor. Fôringsplassen er tom.

 

Jeg bruker ikke stativ nå, det har jeg ikke tid til å fomle med. Står med det tunge 600-mm-oppsettet på frihånd. Det blir til at jeg fyrer løs serier på noen bilder hver gang jeg trykker ned utløseren. Da må noen av bildene bli skarpe og med fokus korrekt på uglas øye. Det er skyet og lett snødryss innimellom. Fantastisk med kameraer som leverer kvalitet også på ISO-verdier på 1000 og over!

04.04.2014. Den vet inderlig godt at jeg står mindre enn ti meter unna med kameraet. Men redd er den ikke. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 1600 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

04.04.2014. Da jakta er spolert, spanderer den et blikk på meg. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 1000 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

04.04.2014. Så tenker den som meg. Er nøye med optikken. Ugla tar seg god tid og blunker skikkelig og nøye. Det gjelder å holde de dyrebare øynene passe fuktige. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 1250 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

04.04.2014. Så var det småfuglene, da. De kan jo spises, den to-beinte smaker sikkert ikke noe særlig. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 1250 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

Det hører med til historien at da ugla omsider letter og lydløst seiler mot fôringsplassen, da er alle småfuglene i flukt - og de setter seg i bjørka der ugla akkurat har sittet! Snakk om å være oppdaget. Men spurveugla er en fabelaktig god jeger, en mer eller mindre kjøttfull småfugl får den sikkert tak i etter at jeg har pakket sammen og begitt meg på hjemveien ...

På utkikk etter damer

22.03.2014. Hvor ble det av de fine damene? Ærfugl-hannene speider interessert rundt i Nyholmsundet ved Bodø. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 250 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

 

I Nordland er våren kommet mye lengre i år enn til vanlig. Årets første snø i lavlandet i Salten kom først i midten av mars! Men nå er det så langt ut på våren at sola raskt smelter snøen i sørhellingene. Og mildværet som preger dagene, viser hvilken årstid vi snart går inn i.

 

Langs nordlandskysten er sjøfuglene begynt kurtiseringen allerede. Nå er ærfuglene i en fase der de finner sammen to og to. Men fortsatt holder de seg i større flokker på stadig leiting etter mat.

 

I Nyholmsundet ved Bodø i skikkelig vestavind ligger fire ærfugler og padlet rundt på utkikk etter maker, fiender og mat. Selv sitter jeg et par meter over havnivået mellom noen steiner med teleobjektivet på frihånd. Finner ikke noen stein jeg kan støtte det mot, får satse på bildestabilisatoren.

 

 

22.03.2014. Hunnene sakker opp, mens hannene øker farten for å nå igjen sine bedre halvdeler. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 320 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

 

Fuglene ligger på stedet hvil, de bare drar litt på med svømmeføttene mot vinden og bølgene. Slik holder de posisjonen.

Og hanner trekkes mot hunner, og motsatt. Enigheten ser ut til å være stor om hvem som hører sammen. For meg ser de temmelig like ut, men parene ser ut til å vite nøyaktig hvem maken er. Dette er et av fugleverdenens mysterier. Hvordan individer finner ut hvem de hører sammen med blant andre kliss like individer - som unge og forelder i sjøfuglkolonier, eller ved pardannelse som her.

Stadig dykker fuglene for å lete etter muslinger og krabber på sjøbunnen. Men straks de kommer opp, siger de inntil sin make igjen. Ingen tvil om at hekketiden er like rundt hjørnet.

22.03.2014. De er enige om hvem som hører sammen. Men for oss ser hanner helt like ut, som med hunner. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 250 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

I hjertet av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark

13.02.2014, kl 11.54. Tellingen (1246 moh) i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Sett fra Tollådalen. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 85 mm, bl 8, 1/250 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk, auto-ISO, bildestabilisator, autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP. HDR-prosessering.

På Skulneset i Tollådalen er det vindstille. Som vanlig. Men værvarselet sier frisk bris til kuling i fjellet. Jeg pakker vindjakke, ekstra votter og pelslue (fuskepels) lett tilgjengelig bakerst i pulken, og velger å starte i tykk fleece-jakke og lettere vindlue.

Sola titter fram mellom lette februarskyer, herlig vær for fotografering av fjellandskap i ytterkanten av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark.

Etter noen kilometer innover i Tollådalen, blåser det opp. En rask pause for å hente fram vindjakken gir ikke altfor mye varme til fingrene. Men kameraet må ut av sling-bagen, kjapp fotografering med gjennomtenkte og automatiske innstillinger. Og så hiver jeg innpå sjokoladen, en rimelig hard og frossen utgave av Kvikk-lunsj. Jeg er heldigvis i en situasjon der jeg aktivt må tygge sjokoladen - men det hender etter litt fotografering i snøfokk i fjellet at sjokoladen bare kan mates inn mellom automatisk klaprende tenner ...

Jeg havner oftest bakerst i følget. Roy og Lars Bjørn går foran. Jeg unnskylder meg med at de jo er mest lokalkjent. Hver gang jeg fotograferer, blir jeg jo også litt ekstra etter. Det passer kjempefint, så får jeg fanget mennesker på vandring inn i villmarka.

Det er en torsdag formiddag i februar - vi skal være i den vinterlige Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark fram til søndag. Noen herlige dager i fjellet, med godt kameratskap, folketom og vinterlig villmark, og med kameraet flittig i bruk.

13.02.2014, kl 12.42. Det blåser opp til østlig kuling i Tollådalen. Snøen fyller skisporene i løpet av kort tid. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 32 mm, bl 8, 1/500 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk, auto-ISO, bildestabilisator, autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP. HDR-prosessering.

13.02.2014, kl 15.25. Da var det nok for i dag. Vi tar inn på Statskogs hytte Bukkhaugbua, mens snøvær og fokk piper rundt hjørnene. Roy justerer kameraet for fotografering. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 55 mm, bl 8, 1/60 sek, ISO 500. Lukkerautomatikk, auto-ISO, bildestabilisator, autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

11 kilometer oppover i Tollådalen ligger Bukkhaugbua. Den driftes nå av Statskog og Fjelltjenesten. Ei fantastisk flott tømmerkoie, med gammel historie i veggene. Vi fyrer i ovnen, koser oss med pølser og potetmos. Og resten av Solo'en. Brus har vi ikke med oss til vanlig, men sannelig fisket ikke Roy opp tre gylne Solo'er med slush. Da ble i alle fall jeg høyst overrasket - og for en fantastisk drikk for en litt utgått kropp!

Jeg fotograferer gjerne i svakt lys. Stort sett alltid uten blitz. Moderne speilreflekskameraer gir veldig bra resultater på høye ISO-nivåer. Selv bruker jeg gjerne ISO 3200 på Canon EOS 5D Mark II innendørs i dårlig lys. En kan lett bli lurt på dataskjermen når bildene betraktes i 100 % størrelse - men den synlige støyen blir likevel ganske usynlig hvis bildet ikke blåses opp i tapet-størrelse.

Du ser sikkert øverkøya inne i hytta. Den ligger nesten klistret under taket. For å få det tilstrekkelig varmt i sittehøyde over golvet, må det fyres rimelig bra. Men jeg sover veldig godt i badstu-varme oppunder taket i ei gammel tømmerkoie. Utpå natta blir det jo også kjøligere, når ovnen dør ut.

13.02.2014, kl 21.36. Inne i Bukkhaugbua er det ovnsvarmt og stille. Middagen er fortært og trøttheta siger innpå. Roy og Lars Bjørn. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 4, 1,3 sek, ISO 3200. Lukkerautomatikk, auto-ISO, bildestabilisator, kamerastøtte mot dørkarm, autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

14.02.2014, kl 11.47. Endelig oppe i Riebivagge, øverst i Tollådalen. Godt føre for smørefrie ski, selv om det veksler mellom skare på åpne flater og dypsnø i lesidene. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 8, 1/400 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk, auto-ISO, bildestabilisator, autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

Dagen etter tråkler vi oss over det snødekte våtmarksområdet Riebivagge og gjennom Stallorogge (Stallogropa), mellom Tollådalen og inn i Bjøllådalen. Turen fra Bukkhaugbua og inn til Saltfjellstua, som er vårt mål for denne vinterturen, er på om lag 14 kilometer.

Bjøllådalen åpenbarer seg i villfjellet. Her risper høye fjelltopper i skyene som driver vestover. Nede i dalen, sør for de to store vatnene Nordre og Søre Bjøllåvatnet, dominerer fjellskogen. Fjellbjørk av den kronglete sorten. Værbitt og tynt av vind, snøfokk og kulde gjennom alle år.

Nede i skogbandet ligger Saltfjellstua, med hovedhytte og sikringshytte. Selvsagt ubetjent, som DNT-hytter ellers i den nord-norske fjellheimen.

14.02.2014, kl 14.00. Bjøllådalen åpner seg i andre enden av Stallorogge, med utsikt sørover og nedover fjelldalen. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 24 mm, bl 8, 1/320 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk, auto-ISO, bildestabilisator, autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP. HDR-prosessering.

14.02.2014, kl 14.21. Som et paradis ligger Saltfjellstua i fjellbjørkeskogen. I hjertet av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 80 mm, bl 8, 1/125 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk, auto-ISO, bildestabilisator, autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

14.02.2014, kl 14.25. Ei av de vakreste hyttene DNT har i nasjonalparken. Det skumres i fjellet. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 85 mm, bl 8, 1/100 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk, auto-ISO, bildestabilisator, autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP. HDR-prosessering.

Straks etter at noe snø er smeltet til vann for matlaging, svinger vi kaffekjelen over gassen og koker oss noen herlige kopper skikkelig kokekaffe. Det elektriske anlegget i hytta, basert på både solenergi og vindendergi, fungerer ikke. Men det spiller liten rolle - vi bruker stearinlys og hodelykt, og det gir fint lys til trivsel, hvile, matlaging og hyggelig prat.

Og vedovnen fungerer alltid. Den durer og gir livgivende varme i stua.

Dagen etter tar jeg meg en tur rundt i fjellet, inn mot fjellet Kruhkki, med 300-millimeteren i kamerasekken. Jeg har fylt begge sidelommene på min ryggsekk Bergans Powerframe med aktuelt fotoutstyr. To objektiver, 300/2.8 og 24-105/4, samt de to kameraene Canon EOS 7D og 5D Mark II. Så tar jeg sidelommene av sekken og monterer de sammen til en dagstursekk, eller fotosekk om du vil. Dedikert fotosekk behøver jeg ikke på slike turer.

14.02.2014, kl 17.17. Det elektriske sol- og vindbaserte lysanlegget ligger nede. Men mye triveligere med stearinlys og hodelykt. Roy hviler, mens Lars Bjørn prøver å få liv i et GoPro-kamera. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 47 mm, bl 4, 1/6 sek, ISO 3200. Lukkerautomatikk, auto-ISO, bildestabilisator, autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

Mye ekskrementer etter lirype ligge spredt innover i fjellet. Men en del av det kan være helt fra tidlig i januar. Det meste av snøen som ligger her inne nå, falt før jul i fjor. I januar og i begynnelsen av februar falt det så og si ikke et eneste snøfnugg i Nordland fylke. Så ekskrementer etter ryper, rev, hare, rein og elg har hopet seg opp spredt utover. Det er absolutt ikke sporsnø så langt denne vinteren.

I Bjøllådalen finner jeg ikke ei eneste rype. Men vinterfjellet gir mange flotte landskapsmotiver, så jeg blir ikke bildeløs på denne turen heller! 

15.02.2014, kl 12.31. Langt sør i Bjøllådalen ligger Krukkimyrene i vinterdvale. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/250 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk, auto-ISO, bildestabilisator, autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

Natt til 16. februar blåser deg opp til storm i Bjøllådalen. Det plystrer og hviner i hytta, og snøfokket pisker mot vegger og vinduer. Uværet blir slik at vi begynner å lure på om det vil være mulig å ta seg ned til Tollådalen igjen dagen etter. For i været som herjer om natta, ville det vært umulig med noen høyfjellstur.

Men yr meldte i sitt langtidsvarsel noe spakning utover formiddagen søndag 16.

I grålysninga om morgenen løyer vinden noe. Og et par timer seinere, da vi sitter med kaffekoppen i hånda og havregrauten på fatet, så er været ikke riktig så gromt som om natta.

Vi hyrer oss godt, med hette over hodet, kart og kompass rundt halsen og ene armen, og GPS med kart og friske batterier i jakkelomma. Det blir medvind for oss, vi skal jo gå vestover. Men snøfokket er så tett over skoggrensa, at GPS'en blir veldig viktig. To GPS'er er i sving, Lars Bjørn har den ene og jeg den andre.

Fotobagen min, med 5D'en og 24-105-millimeteren, lukkes godt igjen. Snøfokket kiler seg lett inn i den minste åpningen. Det blir noen stopp i uværet, jeg må få bilder av mennesker i villfjellet. I slikt vær er det ingen ting som illustrerer forholdene bedre enn mennesker i snøfokket. Et ellers helt grått bilde uten antydninger til landskap, blir noe helt annet om noen skiløpere godt bortenfor strever seg gjennom fokket.

Det blir en dryg tur tilbake til sivilisasjonen igjen. 25 kilometer på ski med pulk. Det er da man føler at man lever!

16.02.2014, kl 10.08. Vi starter returen til Tollådalen i høgfjellet med snøfokk og storm i kastene. Rundt halsen henger kart og kompass, men det er GPS'en vi navigerer etter. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 105 mm, bl 8, 1/250 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk, auto-ISO, bildestabilisator, autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

16.02.2014, kl 10.34. Vinterstorm i Stallorogge. Det er herlig å føle at man lever. Canon EOS 5D Mark II, EF 24-105/4 L IS USM, 50 mm, bl 8, 1/250 sek, ISO 100. Lukkerautomatikk, auto-ISO, bildestabilisator, autofokus, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

Kamuflert andemor og unger

Hvor er mamma hen? Ungene går nesten i ett med de grå og brune steinene i strandlinja inntil. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 1250 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

 

Unger i fugleverdenen er som oftest utstyrt med farger som kamuflerer dem godt mot omgivelsene de befinner seg i. I alle fall gjelder det unger som forlater reiret lenge før de kan fly, slik som andeunger. Deres eneste vern er korte dykk og spesialkamuflasje komponert etter omgivelsene.

 

Dette med kamuflasjen - det er sannsynligvis heller slik at fuglene oppsøker de områdene de følger seg tryggest i. De individene eller ungeflokkene som har valgt omgivelser som passer best til kamuflasjen, antaklig helt ubevisst, er de som har overlevd og som har fått muligheten til å føre slekta videre. Gjennom tidene har dette bidratt til en utrolig tilpasning mellom den genetisk styrte fjærdrakten og de valgte omgivelsene som passer til drakten.

 

Se på bildene. Det brune hodet over den mer grå dundrakten går nesten i ett med de grå steinene rett bak, dekorert med brun lav. Her er det bare røde nebb og kulerunde øyne som røper dunnøstene.

 

Det ville trolig også vært en fordel om både nebb og øyne var farget i kamuflasjemønster tilsvarende dundrakten. Men slik har nå naturen ikke utviklet seg. De genetiske endringene som over svært lang tid har skjedd, er tilfeldige. Men sjansen til å overleve mot fiender som gjerne vil ha en liten andesteik, er større for visse kulører. Det leder oss til å tro at de genetiske endringene alltid skal ha en funksjon. Slik er det altså ikke. Nebbet - det har nok ikke fått den heldigste genendringen, når det gjelder kamuflasje. Men det har nå fungert utmerket likevel - silanda er tross sitt røde nebb ei nokså vanlig and i tjern, vatn og elver i hele landet vårt.

 

Jeg ligger i robåten på nokså nær land. Planen er å ligge helt urørlig, med objektivet hvilende på ripa. Og så håpe at silandkullene flere steder langs land på Vatnvatnet skal svømme forbi båten på nært hold.

 

Og det klaffet. Etter noen timers venting. I godværet denne augustdagen, rett utenfor Sjunkhatten nasjonalpark.

Så er hun der, siland-hunnen. Etter en kort og lydløs dukkert. Klar til å geleide ungene videre. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 800 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

 

Mamma er sjefen. Best å ha henne foran når troppen er på forflytning. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 1250(auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

Smålom i Vatnvatnet

Smålom på Vatnvatnet en stille augustdag. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 1600 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

 

Vannflata ligger nesten som et speil. Insekter kravler rundt på overflata eller ligger druknet nokså tett over hele Vatnvatnet. Det er seint i august, men 15 plussgrader og nokså tett med stikkende mygg innover i furuskogen langs vatnet. Her ute på Vatnvatnet, et bra stykke fra land, er myggplagen mye mindre.

 

Største problemet er å få nok støtte for kameraet med den tunge 300-millimeteren påsatt 2x konverter. Det finnes mange atskillig lettere teleobjektiver å velge i, men mitt er av den lyssterke typen, med største åpning på 2.8. Da blir vekta deretter.

 

Tungt teleobjektiv er en fordel når det gjelder å holde oppsettet stødig på frihånd. Det svinger tregere enn et lett objektiv. Men lyset er ikke så veldig bra akkurat nå, det er stadig vekk fyldige skyer foran sola, bare solgløtt innimellom. Jeg støtter objektivet mot ripa på den lille robåten jeg sitter i - det gir en nokså dårlig sittestilling i bunnen av båten. Men stødig nok blir det, i alle fall når jeg bruker eksponeringstider på 1/500 sek og kortere.

 

Smålomene padler rolig rundt på vatnet. Stadig vekk dykker de på leiting etter fisk lenger ned. Men i andre perioder siger de temmelig rolig på vannflata. Jeg ligger stille i båten i mer enn timen. Fraværet av vind gjør at båten blir liggende nokså i ro i samme posisjon hele tiden. Å ro innpå smålom er fånyttes, de er altfor sky til det. Men ved å ligge helt i ro i båten, kommer de på fotohold, om ikke helt nær. Det blir 50-100 meters avstand fram til fuglene uansett. Men det får holde.

 

Det er et par som svømmer der ute, sammen med en unge fra hekketiden for noen uker siden. De har det ikke travelt, det er nesten som også de nyter den stille sommerdagen.

 

To voksne smålom er årvåkne overfor eventuelle fiender, mens ungdommen bak titter under vannflata. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 800 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

 

Etter mer enn en times tid ser det ut til at trangen til luft under vingene blir for stor. Det er ingen ting som skremmer dem, kanskje de bare vil leite etter mat i en annen del av Vatnvatnet, eller i et av de andre vatnene innover i Sjunkhatten nasjonalpark.

 

Jeg tar noen bilder av fuglene da de løper bortover vannflata mens de flakser iherdig for å få fart nok til å kunne legge inn landingshjulene. De trenger noen titalls meter til denne operasjonen.

 

I robåten sitter jeg og speider etter fuglene.

 

Det ser ut til at de skal til å fly innover furuskogen mot andre beiteområder, men så svinger de heller og kommer utover vatnet igjen. Jeg henter de inn i søkeren igjen, men gjør straks slik som ulven, konsentrerer meg om ett individ, en voksenfugl.

 

Nå gjelder det å følge den i søkeren hele tiden, med 600 mm brennvidde er det ikke helt enkelt å skulle fange inn en rask flyger hvis den først faller ut av søkeren. Autofokusen jobber hele tiden, og jeg fyrer løs korte serier på mange bilder i sekundet.

 

Noen av eksponeringene sitter - det er de der jeg lykkes med å holde fuglen i sentrum av søkeren, der det aktive fokuspunktet sitter. Finkomponeringen av bildene tar jeg på datamaskinen etterpå. Smålomen passerer på noen titalls meters hold. Rett etter tar de mer høyde, før de i stor fart flyr over furuskogen på Ospeneset og forsvinner bak.

 

Tilbake i båten sitter jeg, fornøyd med jakta! Som fotojeger kan jeg jakte på fredet vilt - det er noe annet det enn med kuler og krutt.

Den har litt vanskelig for å lette fra vannflata, smålomen. Etter flere titalls meter løpetur på vannflata er farten høy nok til at landingshjulene kan legges inn. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/800 sek, ISO 640 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.

I stor fart kommer smålomen forbi meg, bare såvidt klar av vannflata. Presisjonsflukt som bare kan fanges med raskt kamera, riktige innstillinger og stø hånd. Canon EOS 7D, EF 300/2.8 L IS USM, 600 mm, konverter EF Extender 2x III, bl 8, 1/1000 sek, ISO 1250 (auto). Lukkerautomatikk, autofokus, bildestabilisator, raw-format. Framkalling i Canon DPP.